Døde sjeler, levende Gogol

Frodig og humoristisk russisk klassiker.

BOK: Innen diktningen var Nikolaj Gogol en pionér. Novellene hans var kruttsterke og moderne, fra «Kappen» til «En gal manns dagbok». Mest kjent er likevel romanverket «Døde sjeler», som nå er oversatt til et spill levende norsk i komplett utgave av Erik Egeberg.

Egeberg har også skrevet et utmerket etterord, dessuten for første gang oversatt til norsk alle etterlatte kapitler av den ufullførte del to av «Døde sjeler». Selv om Egeberg berømmer Erik Krags oversettelse fra 1927, er det klart at «Døde sjeler» er et verk av en type som med jevne mellomrom bør gjendiktes på nytt for en ny tid. Dessuten har Egeberg tatt med avsnitt som er utelatt i Krags versjon.

Bokbål

Gogol - som sagt, en mystisk skikkelse. Man ser ham for seg i forskjellige faser av livet. Som byråkrat i nedstøvete kontorer rundt 1831. Møtet med Aleksandr Pusjkin (1799- 1837) samme år, Pusjkin som blant annet skal ha gitt Gogol ideen til «Døde sjeler». Seinere: Gogol på stadig reise i Russland og Europa, hvileløst som en skygge på vei fra et sted til et annet i en hestetrukket vogn. Hvor var han, denne mannen, som av besynderlige årsaker kunne sende kort hjem og late som om han var i Venezia, mens han i virkeligheten befant seg utenfor Moskva?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Eller Gogol mot slutten av sitt korte liv, nedkjørt av selvdestruksjon, uvillig til å ta til seg næring, tilsynelatende klar til å dø.

Ifølge myten mobiliserte han sine siste krefter til å få en motvillig guttunge til å hjelpe seg med å hive manuset til bind to av «Døde sjeler» inn i en flammende kakkelovn.

Men gjorde han det? Gogols norske biograf, Geir Kjetsaa, tror at Gogol lurte både medhjelperen og resten av verden - og at manuset egentlig kan dukke opp når som helst. Den som lever, får se. Gogol døde tre uker etter sitt nattlige bokbål.

Kritisk budskap

De fire kapitlene av «Døde sjeler - Annet bind» som Erik Egeberg presenterer i denne utgaven, må regnes som en slags «bonusspor», som det heter i musikkbransjen.

De er delvis avbrutt og gir ikke inntrykk av den voldsomme visjonen Gogol skal ha gitt uttrykk for: at «Døde sjeler» samlet skulle bli en slags Dante-oppstigning fra helvete via skjærsilden til paradis.

Uansett: «Døde sjeler» står knallsterkt på egen grunn; eller skal vi si sviktende grunn ettersom boka avslører et menneskelig landskap som er det sørgelige resultatet av et urettferdig sosialt system.

Gogol var et samfunnsengasjert menneske som ønsket å åpne folks øyne gjennom sine verk.

Dostojevskij uttalte i sin tid om seg og sine kolleger: «Vi har alle viklet oss ut av Gogols kappe», idet han henviste til mesternovellen «Kappen».

Der skildrer Gogol med både medlidenhet og snert et kuet individ som mislykkes i sitt patetiske forsøk på å gjøre seg gjeldende i et prestisjeridd byråkrati.

Tvilsomt tilbud

«Døde sjeler» er fortellingen om Tsjitsjikov, en svindler som mener han har funnet en genial måte å bli rik på. Vi befinner oss i livegenskapets Russland. Godseierne rundt om i landet hadde eiendomsrett til et visst antall bønder - også kalt sjeler - som de betalte skatt for. Enkelte av disse bøndene døde, men de måtte likevel betales skatt for i inntil ti år før de ble slettet fra regnskapene.

Dette ergret selvsagt godseierne, men Tsjitsjikov hadde en løsning på problemet.

Han tilbød seg å betale en mindre sum for hver «døde sjel», som han dermed overtok ansvaret for. Godseieren ble løst fra sine skatteforpliktelser og burde være glad til.

Tsjitsjikov på sin side hadde selvsagt en baktanke: Gjennom oppkjøpet av «døde sjeler» skapte han seg en fiktiv formue som han deretter ville låne penger på i statsbanken. En klassisk svindel som til sjuende og siste skulle gjøre Tsjitsjikov til en holden mann.

Les boka; og nyt den i sakte drag. Sammen med Tsjitsjikov besøker du den ene godseieren etter den andre, du formelig rister og skaker mens kalesjevogna i all slags vær farer gjennom landskapet.

Tsjitsjikov ankommer byen NN og gjør seg straks interessant. Folk faller for hans sjarm og bløff, men hans ærend vekker naturligvis de forskjelligste reaksjoner.

Møtene mellom Tsjitsjikov og diverse godseiere er menneskestudier på høyeste nivå.

Han møter gjerrighet, lettelse, kynisme, kåtskap og takknemlighet. Og ikke minst mistenksomhet.

Som leser venter du i spenning på at Tsjitsjikov skal lirke fram sitt ærend og deretter takle den holdningen han møter.

Til sjuende og sist går han på en smell. Hans uklare virksomhet fører til det mest vanvittige ryktemakeri i et kapittel som i humoristisk snert kan måle seg med Mark Twain.

Originalt nok ender boka med at Gogol på genialt vis utfyller portrettet av den forunderlige Tsjitsjikov med en levnetsskildring mer trauste forfattere ville lagt inn i første kapittel.

Russlands framtid

Tsjitsjikov ender på flukt, ut av byen NN, og på de siste sidene får vi en blafrende visjon av Russland, av framtida, som farer forbi som en visjon foran Tsjitsjikovs kalesjevogn: «... hva er det for en ukjent kraft som skjuler seg i disse hestene verden aldri har sett maken til? Oi, hestene, hestene, for noen hester! Sitter det hvirvelvinder i manen på dere? (...) Russland, hvor bærer det hen? Svar meg. Intet svar. Med vidunderlig klang ringler bjellen; den splintrede luften drønner og forvandles til vind; troikaen flyr forbi alt som finnes på jorden, og skulende viker andre folk og riker til side og gjør plass for den.»

Slik slutter boka, og hva med Tsjitsjikov? Han dukker jo opp i bind to, men leser vi bind én for seg, er det like nærliggende å slutte seg til Vladimir Nabokov i hans bok «Nikolai Gogol» (1971): «Hvor vakkert dette avsluttende crescendoet enn lyder, er det fra et stilistisk synspunkt ikke annet enn en illusjonists velsmurte munnrapphet som gjør det mulig å få en gjenstand til å forsvinne, og gjenstanden det dreier seg om er - Tsjitsjikov.»

Borte, like sporløst som han dukket opp i bokas første setning.