JUBILEUM: På havna i Swansea i Wales står denne statuen av Dylan Thomas. Over hele landet feires hundre års jubileet for dikterens fødsel med forskjellige festivaler og arrangementer. Foto: Scanpix/Dagbladet
JUBILEUM: På havna i Swansea i Wales står denne statuen av Dylan Thomas. Over hele landet feires hundre års jubileet for dikterens fødsel med forskjellige festivaler og arrangementer. Foto: Scanpix/DagbladetVis mer

Døde ung etter en av tidenes fyllekuler

Hele Wales feirer 100 års jubileum for Dylan Thomas.

Meninger

Denne uka har vi kunnet feire at det er hundre år siden Dylan Thomas (1914-1953) ble født. Samtidig kommer en ny bok på norsk, «Dikt på min gebursdag», gjendiktninger av Åsmund Bjørnstad.

En vakker bok, designet i rødt og hvitt, i jakkelommestørrelse. 23 dikt, blant dem sentrale verk som «I See The Boys of Summer» og «Do Not Go Gentle Into That Good Night», henholdsvis «Eg ser ein sumars gutar» og «Gå ikkje mild inn i di gode natt».

Dylan Thomas var en stjerne i sin tid, på alle måter; en hurtigbrennende lyskilde som flammet ut etter bare 39 år. Thomas bodde på Chelsea Hotel i New York da han åndet ut, etter en legendarisk runde på byen. I resepsjonen hevdet han å ha drukket atten glass whisky på rad. Deretter bar det ut på byen igjen. Ifølge dødsattesten døde han av lungebetennelse, fettlever og alvorlige hjerneskader.

Livet hadde ikke vært noen helsefarm. Døden hadde han ofte skrevet om. Den hatet han. Som det heter hos Bjørnstad: «Gå ikkje mild inn i di gode natt./Høg alder skulle stri når dagen lid,/slåst, slåst av trass i lyset som er att.»

Dylan Thomas kom som en åpenbaring til meg gjennom prosaboka «Portrett av kunstneren som hvalp». Boka kom ut i 1940 og ble oversatt av Harald Sverdrup i 1967. Boka åpnet språket til en blomsterbukett av farger, bilder og former.

Jeg skrev litt selv på denne tida, men alt måtte kasseres og gjøre om igjen etter møtet med ordene til Thomas & Sverdrup. Jeg hadde jo hørt at Bob Dylan trolig hadde tatt navnet sitt etter ham. Dylan var et sjeldent fornavn, også i Wales.

Jeg tjuvlånte en pocketutgave av «Death and Entrances» (1946) i hylla til foreldrene til en kamerat av meg (håper jeg blir tilgitt, jeg har den ennå). Utenpå boka var et bilde av poeten i profil med en sigarett mellom leppene. Jeg gikk selvsagt til en fotoboks og tok en datidas «selfie» i samme positur.

På språkkurs i England likte jentene at jeg snakket om Thomas. Jeg oversatte diktet «Hånden som underskrev papiret», tegnet et portrett av Thomas og presenterte ham i skoleavisa. Jeg lånte tjukke brevsamlinger på Deichmann. I det hele tatt, det ble heftig, slik det blir i tenåra. Kanskje fornemmet jeg noe av det Thomas selv skrev i en skoleavis som 14-åring: «Ingen poet har lenger fast grunn å stå på».

Dette står i forordet til Bjørnstad, som gir en klar og kortfattet introduksjon til mennesket og kunstneren. Han har holdt seg til Andrew Lycetts flotte biografi «Dylan Thomas. A New Life» (2004), den mest komplette gjenfortellingen av Thomas' stormende livsløp, ekteskapet med den temperamentsfulle, vakre kona Caitlin (også en fin forfatter) som han fikk tre barn med (han var visstnok på pub hver dag i sitt liv, også under fødslene). Til historien hører også de nærmest rock'n roll-poplære opplesningene på scenen og i radio.

Bjørnstads bok er den første siden Harald Sverdrup utga «Dylan Thomas. Dikt og andre tekster» (1972), der han selv, Tor Obrestad og Inger Hagerup sto for gjendiktningen. Her er Thomas' egen innledning, gjendiktet av Sverdrup:

«Poesi i et dikt er det som får deg til å le, gråte, få frysninger, bli taus, får neglene på tærne til å funkle, får deg til å gjøre ditt eller datt eller ingenting som helst, får deg til å skjønne at du er ensom eller ikke ensom i den ukjente verden, at din lykksalighet eller lidelse blir delt i all evighet og i all evighet bare er din.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook