Dødelig dårskap

Psykolog og stipendiat Fredrik A. Walby ved seksjon for selvmordsforskning og -forebygging er sterkt kritisk til psykolog Ellen Kolsrud Finnøys bok «Dødelig terapi: innsikt til utsikt». Han hevder at Finnøy framsetter ubegrunnete påstander og utviser en uredelighet som kan få alvorlige konsekvenser også for pasientene.

Ellen Kolsrud Finnøy har nylig gitt ut boken «Dødelig terapi: innsikt til utsikt» på Universitetsforlaget. I henhold til vaskeseddelen «beskriver psykolog Finnøy hvordan medikamenter, som for eksempel de nyere antidepressiva og elektrosjokk, skader sentrale deler av hjernen». Finnøy har bl.a. i Dagbladet (03.12.00) og i NRK TV (05.12.00) servert bastante påstander basert på sin bok. Enhver med noe kunnskap på området vet at Finnøy ikke kan ha dekning for påstandene, og mange med tilknytning til psykisk helsevern er nok sjokkert over at en fagperson kan gå ut på denne måten. Jeg har på denne bakgrunn lest Finnøys bok, og er ikke mindre sjokkert etter det. Etter mitt syn er boken best egnet som eksempel på misbruk av profesjonstilhørighet og vitenskapelig legitimering.

I Dagbladet er Finnøy sitert med bl.a. følgende påstander: «Å bruke lykkepiller gjør det samme med hjernen som å bli lobotomert», «lykkepiller kan ha samme virkning som narkotika» og «skadene og avhengigheten kommer raskt». Hun sier videre like kategorisk at «ingen trenger dem» (om medisinene). Tilsvarende påstander blir fremsatt i en debatt på TV og utgjør, sammen med en mengde tilsvarende utsagn, hoveddelen av boka. Med utgangspunkt i den veldokumenterte effekt moderne antidepressiva har i behandlingen av alvorlige depresjoner, må dette sies å være meget oppsiktsvekkende. En gjennomgang av hva Finnøy bruker som belegg for påstandene i boka er kanskje ikke like dramatisk, men ikke mindre oppsiktsvekkende. En rekke forhold blir bare postulert, f.eks. som: «det er en kjent sak at lykkepiller fører til sterk alkoholtrang» (s. 48). Andre påstander blir forsøkt underbygget med henvisninger. Totalt har boka 183 noter. Disse kan deles i 3 grupper; 1) Henvisninger til enkelte amerikanske bøker, bl.a. Breggin (1991) og Tracy (1994) i samme tendensiøse og uvitenskapelige gate som den foreliggende. 2) Henvisninger til medieoppslag som Finnøy fritt fortolker, og 3) Henvisninger til anerkjente vitenskapelige tidsskrifter. Sistnevnte er det som i faglige sammenhenger vanligvis tillegges størst vekt, og det er påfallende at denne typen referanser kun teller 10- 11 stykker. En rekke av de sparsomme seriøse referansene er i tillegg foreldet og ofte tatt ut av sin sammenheng. Noen er sågar totalt misbrukt. Et talende eksempel på hvorfor referanser er viktig får vi når Finnøy (s. 157) slår fast at psykoterapi kan lege kreft, mens antidepressiva kan føre til kreft. Førstnevnte underbygges ikke i det hele tatt, sistnevnte ved å vise til et oppslag i Adresseavisen! Relatert til dette er også en gjennomgående brudd med et allment og innlysende vitenskapelig prinsipp: det å drøfte et representativt utvalg av litteraturen. Som nevnt refereres det ca. ti vitenskapelige artikler som alle forsøkes brukt til å underbygge Finnøys påstander, mens tusenvis av artikler som underbygger sikkerhet, effektivitet og nytte ved denne typen medisiner overhodet ikke nevnes. Dette er rett ut sagt uredelig.

Mer redelig, men av den grunn ikke nødvendigvis mer sant, blir det når Finnøy presenterer sin teori om hvorfor store deler av vårt helsevesen formidler behandlingstilnærminger som hun hevder er direkte skadelige og til dels farlige. I korte trekk går teorien ut på at leger og psykiatere allerede fra de tidligste studiedagene er hjernevasket av legemiddelindustrien. I Finnøys fortolkning er derved en av de viktigste hjelpeprofesjonene å anse som ledd i et ondt system, selv om de ikke nødvendigvis som individer er onde. Det er imidlertid ikke bare legene som blir ondskapens brikker, her spares få. Psykologene (andre enn Finnøy) beskrives som utdannet innenfor legenes system, og reduseres følgelig tilsvarende til systemslaver. Dette gjelder, ikke overraskende, også for sykepleiere og andre. Noe lenger ut i boka får også pårørende sitt pass påskrevet. I den grad det ikke er medisinene som har påført pasientene lidelser, så er det foreldre og andre omsorgspersoner. At dette synspunktet i meget stor grad er forlatt innenfor både psykologi og psykiatri de siste 20 årene, finner forfatteren ingen grunn til å bringe frem.

Finnøys meget krasse angrep på medikamentell behandling kan på ingen måte sies å ha rot i vitenskapelig forskning. Med det vi i dag vet om behandling av alvorlige psykiske lidelser er det helt klart at medikamentell behandling for mange pasienter er av stor viktighet. Man kan derfor med rette være bekymret for om boken kan gjøre skade, slik flere av hennes tidligere motdebattanter har vært inne på. Etter mitt syn er boken så ekstrem i sitt innhold, og i sitt fravær av seriøs vitenskapelig behandling av stoffet, at jeg tror få personer som tar seg bryet med å studere den, vil la seg overbevise. Den populariseringen som Finnøy bedriver i media er i så måte mer problematisk. I ytringsfrihetens navn må retten til å hevde hva man vil naturligvis respekteres. Ille blir det derimot når påstander uten noe grunnlag i empiri fremsettes som fakta og faglighet for på denne måten å gis legitimitet. Finnøy skyver til stadighet sin utdannelse som psykolog foran seg, og i boka trekkes det frem «sannheter» lært på profesjonsstudiet ved Universitetet i Oslo, med referanser til en lærebok fra 1977, tatt ut og brukt i en helt annen sammenheng.

Universitetsforlaget bruker Finnøys psykologtittel både på omslaget og i markedsføringen for øvrig, og man kan undre seg om forlaget ville ha utgitt en slik bok om ikke forfatteren hadde en anerkjent profesjonstittel. Videre kan man lure på om Dagbladet og NRK ville fattet interesse for temaet hvis forfatteren ikke tilhørte en yrkesgruppe som vanligvis tilgodeses med en viss troverdighet. Forfatterens universitetsutdannelse som psykolog brukes som premiss for legitimeringen av både påstander, bokutgivelsen og den påfølgende medieoppmerksomheten. Hva så når boken ikke fyller elementære vitenskapelige kriterier, ikke kan sies å ha basis i psykologisk vitenskap, langt mindre i psykofarmakologisk vitenskap, som er dens hovedtema? Etter mitt syn skaper forfatteren først og fremst etiske problemstillinger. Man kan ikke forvente at den alminnelige avisleser skal ha detaljkunnskap om psykologisk, psykiatrisk og/eller farmakologisk behandling av psykiske lidelser. Nettopp derfor blir det meget tvilsomt å fremstille egne private oppfatninger som akseptert kunnskap uten bedre begrunnelse enn i dette tilfellet. Alle profesjonsorganisasjoner har egne fagetiske retningslinjer som bl.a. søker å fremme bevisstheten om presentasjon av faget for allmennheten. Redelighet og nøkternhet i hva som utgis for å være faglig begrunnet er her en vesentlig side. Psykolog Finnøy har valgt å stå utenfor Norsk Psykologforening, et valg som er forståelig med bakgrunn i hennes syn på egne kollegaer referert over. Det bør allikevel kunne forventes at hun respekterer grunnleggende fagetiske prinsipper.

Det er selvfølgelig positivt at psykiatriske behandlingsmetoder diskuteres offentlig. Like selvfølgelig synes å være at diskusjonsinnlegg bør ha et minstemål av korrespondanse med virkeligheten for å være fruktbare. Finnøys bok «Dødelig terapi» synes ikke å komme inn under sistnevnte. Når hovedtemaet for boka er depresjoner og andre alvorlige psykiske lidelser, lidelser som i alvorlige tilfeller medfører en sterkt øket selvmordsrisiko, risikerer Finnøys påstander ikke bare å være lite fruktbare, men også farlige. Antidepressiva og andre medisiner som brukes ved psykiske lidelser, har en viktig rolle i å redusere antall selvmord. Når Finnøy ubegrunnet fremstiller viktig behandling som farlig og som noe ingen trenger, får derfor denne debatten konsekvenser langt utover det rent akademiske.