Dødelig fjernsyn?

«Men så blir klokka 22.43. Skjermen skal slås av. Du er kastet tilbake til deg selv, ikke lenger i begivenhetens sentrum.»

Norge vant rikelig med gull i Saltsjøbyen. Eller vant vi? Nordmenn flest vant ingen ting, ble ikke hedret, fikk ingen plass i tv-ruta. Like fullt var den kollektive seiersrusen foran skjermen påtagelig. Tv er et magisk instrument. Men påtagelig var det også hvor fort rusen gikk over. Så kommer det mer tv, mer sport.

- Vi morer oss til døde, påstod Neil Postman i 1985 i USA - som en kritikk av fjernsynets kulturforvandlende effekt. Påstanden utgjorde også den norske tittelen på boka hans, tabloid nok til å bli husket, kanskje såpass kraftig formulert at Postman rammes av sin egen kritikk. Det er knapt nok noen i dag som ser på fjernsyn - eller mer presist: Skjermbruk - som en dødelig, kulturell trussel. Mange husker ennå med et stille smil eldre norsklærere som på slutten av 60-tallet engstet seg for fjernsynets forsimplende virkning på unge sinn.

Smilet beviser ikke at disse norsklærerne tok feil. Fjernsynet er like integrert i OECD-landenes kultur som bilen og pizzaen. Den samlede effekten av tv er utilgjengelig for forskningen, og derfor lite diskutert. Derimot har vi en debatt om delaspekter som tv-vold, pornosladden, intimitets-tv og ekstrem-tv som hele tiden må tøye grenser for å få oppmerksomhet. Mange regner det nå som godtgjort at visse typer tv-vold øker forekomsten av virkelig vold. Men flere medieforskere stritter imot. I samfunnsforskningen eksisterer det noe nær et tabu: Du skal ikke kritisere utviklingen. Hvis folk, og særlig ungdommen, liker en uttrykksform, er den ukrenkelig. Tabubrudd stemples som «moralsk panikk», det vil si tegn på et reaksjonært sinnelag.

Men sterke forandringer i hva som påvirker oss, drevet fram av ny teknologi og nye profittmuligheter, kan selvsagt tenkes å ha vesentlig befriende eller vesentlig triste virkninger. Det vi ikke kan forske på, må vi snakke om. Selvsagt og undervurdert er det at skjermer tar tid. Tid er begrenset. En dag dør du. Vil du på dødsleiet glede deg over alle tv-seriene du så? Det er forførende lett å slå på tv-en i egen stue og la livet komme til deg: Biljakter, en nevekamp på New Yorks tak eller intimbetroelser treffer instinktive lag i den nedre ryggmargen. Cæsar på hotell og storebror rører ved grunnleggende temaer, bare i vulgærutgave. Seeren vil kanskje forstå seg selv og andre. Bedraget består i at han sitter like dum tilbake. Her lyves om mennesket. Å rusle en kveldstur og kanskje la litt av ditt eget sjelsliv vise seg, er mer krevende. Å lese en bok av Doris Lessing krever mer. Spørsmålet er om det gir deg mer også. Lessing lyver ikke. Uavhengig av mediets egenart, er timene som skal fylles mange, de geniale programmene færre. Men å blafre rundt mellom 39 kanaler gir deg en følelse av makt, nyhetssendingene gir deg opplevelsen av å være engasjert, kanskje modig. Tv-seriene lar deg leve per vikar. Sportssendingene gir «oss» store triumfer. Men så blir klokka 22.43. Skjermen skal slås av. Du er kastet tilbake til deg selv, ikke lenger i begivenhetens sentrum. Følelsen er litt vissen. Å legge seg etter å ha lest en roman eller hatt en hyggelig kveld med en venn, etterlater deg ikke nummen. Da sitter det antagelig noe igjen - litt innsikt, litt modning eller bare gleden ved egenaktivitet.

Tv som tidsfjerner er en trist aktivitet på det personlige plan. De som måtte ha interesse av et samfunnsmaskineri som ruller videre med stø kurs, synes neppe denne funksjonen er av det onde. Tv's muligheter for raske skifter og kraftig effektbruk er opplagt forførende. Kommer inntrykkene for fort og flimrende, sitter lite igjen, og seerne fratas muligheten til å bearbeide, reflektere, kanskje protestere. For mye informasjon gjør oss uinformert. Forskjellen på viktig og uviktig, blir utydelig. Men du finner det samme i radio. Også P2 popper nå opp nyhetene med metalliske eksplosjoner som skal vekke den som finner innholdet kjedelig. Journalister i Dagsrevyen og P2 introduserer tragiske nyheter mens lydeffekter forteller om hvor spennende andres død er. Som om vi alle er 14-åringer med sterkere actioninteresse enn innlevelsesevne.

Men Postman overdriver når han tror at mediet i seg selv gjør alt til underholdning. Problemet er heller konkurransen - som appellerer til våre bekvemmeligste, mest instinktive personlighetslag. Det mest umoralske tv jeg vet om, faller utenfor KrFs interessesfære: Minuttene før Dagsrevyen og særlig TV-2-nyhetene: Tv-kvelden - eller verden - som en kaskade av høydepunkter, fra områdene vold, sex, morsomme replikker og postmoderne design.

Budskapet? Ditt liv er fattig. Horten er latterlig. Livet skjer i et par amerikanske byer - men du kan se på det virkelige livet. På vår kanal.

Samtidig dementeres miljø- og fattigdomsproblemene: Så mye tv bærer med seg den amerikanske drømmen om rikdom og modernitet. Men tv kan være seriøst. Debattprogrammene gir på det beste et flerstemmig bilde av viktige saksområder. Dessverre kan «Redaksjon 21» ikke diskutere noe bare fordi det er viktig. Temaet må også være kult. Tas globaliseringen opp, kreves det kanskje «aktuelle», voldelige demonstrasjoner. Men det er ikke mediets feil. Og det er Postmans feil når han lengter tilbake til de lange resonnementer - som ofte var kjedelig, kamuflerende maktspråk.

Tv er enestående egnet til natur- og reisedokumentarer. Poppete musikkbruk og mye kryssklipping er ikke det eneste bildespråket. Et delvis forfall til ungdoms-tv, preget av kronisk uoppmerksomhet med abrupte, gjennombrytende sjokk, er valgt, og åpenbart konkurransedrevet. Samlet har likevel naturprogrammene gitt oss mye uhyre verdifullt stoff som har økt naturkjærligheten og respekten for andre kulturer. Også andre typer dokumentarer har på tv muligheter til å formidle en sterktvirkende helhet av informasjon og emosjon. Jeg er takknemlig for kunstopplevelser som Fjernsynsteatret ga meg under oppveksten - sant nok i motsetning til seere flest. Når kunst nå anses som for krevende til å sendes i god sendetid, og Fjernsynsteatret for lengst er nedlagt, skyldes det et publikum som ikke orker å anstrenge seg. Og den innstillingen har mange andre kilder enn tv's egenart. Men når det først er slik, marginaliserer konkurransen kvalitetsprogrammer.

Det samme med avisene. Hans Magnus Enzensberger mener at norske aviser er slette, avisleserne prektige mennesker som lengter etter seriøst stoff. Men mediene er avhengig av et interessert publikum. Velger vi det kuleste og mest spektakulære, oppstår en ond sirkel.

Det er lettere å se på ukrevende programmer. Det er lettere å lage dem også. Og det er mange timer og mange kanaler å fylle. Teknologiens kommunikasjonsevne har rast forbi evnen til å fylle skjermene og mobiltelefonene med innhold. Hele kulturen er teknosentrert og innholdsnihilistisk - så fremt innholdet selger. Det er ikke så sikkert at elevene på 60-tallet strebet etter høye, åndelige himler der de satt og ble advart mot fjernsynets fordervelse. Forfall behøver ikke være en historisk kategori - men fall fra et mulighetsnivå. I dag gjør Valebrokk og Bernander alt for at vi skal bruke mest mulig tid på deres kanal, til propaganda for amerikansk livsstil og kommersielle drømmer - med liten oppmerksomhet om den samlede dannelseseffekten i befolkningen. Virkningen av fjernsynskulturen er iallfall usikker. Medieforskere mener gjerne at vi (det vi si ungdommen) lærer et eget bildespråk og kommuniserer mer kreativt og komplekst enn før. Kanskje blir vi heller mer rastløse, overstimulerte og mer impulsstyrte - og derfor også lettere å bedra. Eller slik: Vi sitter i en dødscelle. Bøddelen kommer en dag. Men dørene er åpne, det er hull i muren og ingen vakter. Utenfor ligger et vidunderlig landskap av byer, skoger og fjell. Men inne på dødscella er det mange, kule og gratis tv-programmer og mye dunkende musikk. Vi blir sittende.

Men døra er hele tiden åpen.