Døden er ikke så trist

Bridget Jones for de lettere tilårskomne.

BOK: Det finnes en flom av litteratur for og om tjue-trettiårige kvinner på randen; stressede eller late, mødre eller barnløse, fordrukne eller shopoholikere. Nå er det de litt eldres tur til å skrive kjappe selvironiske dagbøker om sitt liksom-mislykte liv.

Det vil si. Den 59 år gamle jeg-personen Marie Sharp er ikke så mislykket. Hun er fraskilt og hjemmeværende, med en psykologsønn som til hennes store begeistring gir henne et barnebarn. Marie har en venninne som søker på nettet etter tretti år yngre elskere. Og et elskelig homsepar som bestevenner.

Staut og livstrett

Marie Sharp vil ikke være med på det moderne ungdomshysteriet: «Mennesker som elsker livet, hater å bli gammel. Det betyr at døden kommer nærmere. For folk som meg, som har levd omtrent slik man kan oppleve en eviglang teaterkveld på National Theatre, betyr gammel at jeg omsider er fremme ved siste akt.»

Marie blir lettere fornærmet når folk kaller henne «staut», men hun nekter å trene. Hun har gitt opp kjærligheten, og er glad hun slipper å ha dårlig samvittighet fordi hun aldri får begynt på italienskkurs.

Britiske Virginia Ironside er selv noen og seksti, journalist og fantasyforfatter. Her har hun villet skrive en «ærlig» bok om det å bli gammel. Marie våger å tilstå at den eneste hun er forelsket i er barnebarnet, og å innrømme hvor fjollet lykkelig hun blir den tjue år gamle leieboeren hennes synes hun er kul.

Snusfornuftig

Boka er sympatisk nok, men kanskje i overkant politisk korrekt, med Marie som både elsker homser og muslimer. Og så er det noe rart som kan skje i oversettelse av det snakkesalige britisk kyniske vidd. På norsk kan det lett bli snusfornuftig og omstendelig. Litt dødt, liksom. Muligens fordi norsk er et magrere språk – og gjør at en litt overflatisk snakkesalighet lettere avsløres som bare snakk.

Kjekk og grei død

Boka er likevel underholdende. Og inneholder et alvor som rommer både fødselsdepresjoner og død. Marie er nesten imponerende ærlig når hun med et overraskende bilde skildrer dødsleiet til sin aller beste venn:

«(Det var) som et lett chiffonskjerf var blitt kastet opp i luften og – pft – så var han ikke mer. På et eller annet vis så var det ikke så trist. Bare et av dagens normale innslag.»