Døden er ikke så trist

Bridget Jones for de lettere tilårskomne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

BOK: Det finnes en flom av litteratur for og om tjue-trettiårige kvinner på randen; stressede eller late, mødre eller barnløse, fordrukne eller shopoholikere. Nå er det de litt eldres tur til å skrive kjappe selvironiske dagbøker om sitt liksom-mislykte liv.

Det vil si. Den 59 år gamle jeg-personen Marie Sharp er ikke så mislykket. Hun er fraskilt og hjemmeværende, med en psykologsønn som til hennes store begeistring gir henne et barnebarn. Marie har en venninne som søker på nettet etter tretti år yngre elskere. Og et elskelig homsepar som bestevenner.

Staut og livstrett

Marie Sharp vil ikke være med på det moderne ungdomshysteriet: «Mennesker som elsker livet, hater å bli gammel. Det betyr at døden kommer nærmere. For folk som meg, som har levd omtrent slik man kan oppleve en eviglang teaterkveld på National Theatre, betyr gammel at jeg omsider er fremme ved siste akt.»

Marie blir lettere fornærmet når folk kaller henne «staut», men hun nekter å trene. Hun har gitt opp kjærligheten, og er glad hun slipper å ha dårlig samvittighet fordi hun aldri får begynt på italienskkurs.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer