KREMASJON: Her ved krematoriet i Jönköping. 
Foto: Anna Hållams
KREMASJON: Her ved krematoriet i Jönköping. Foto: Anna HållamsVis mer

Døden er tatt fra oss

Er du fotballfan og drømmer om å få asken din spredt helt bokstavelig på hjemmebane? Det kan du glemme.

Kommentar

Norge er et meget gravferdkonservativt land. Nå er ikke gravferd et rituale som er veldig preget av svigninger i mote og innovasjon, men selv når man tar høyde for det er Norge langt mer stivt på dette området enn land vi kan sammenligne oss med.

Ta kremasjon for eksempel. I Norge velges det kremasjon ved bare 32% av dødsfallene. Sverige og Danmark har henholdsvis 73 og 74 % kremerte. Kremering ble tillatt i 1913, men askespredning tok lengre tid. Det var først i 1997 vi begynte med slikt, og man må søke fylkesmannen om å få lov.

Asken må spres «for vinden» på et «tilstrekkelig øde sted» og ikke nær bebyggelse eller der folk ferdes. I praksis betyr det hav eller høyfjell. Asken gis ikke til familien etter kremasjonen men beholdes av gravferdsmyndigheten frem til begravelsen, og man prøver å unngå at folk lager «private gravsteder».

Så sent som i 1994 kalte kirkemøtet askespredning «ukristelig». Med en teologisk begrunnelse, det stred mot oppstandelsestankegangen. Jeg tror på kjødets oppstandelse etc.

DnK er langt mildere stemt nå som alternativet har etablert seg. Askespredning vokser i omfang år for år og det andre nye alternativet, felles minnesmerke i en minnelund, har blitt stadig mer populært.

Det er altså et marked for alternativer i gravferdsindustrien annet enn de religiøst begrunnede alternativene, som muslimsk eller jødisk begravelse, i dag. Hver tiende ønsker å spres.

Og nå litt folkeopplysning: Kremasjon er en prosess der kroppen brennes ved en så høy temperatur at det som gjenstår er aske. Asken er ikke det vi tradisjonellt forbinder med aske når den kommer ut, men relativt klumpete med det som er godt identifiserbart som benrester. Denne asken kjøres i en «kremulator», en slags spesialisert blender, til asken er et finere pulver

Eventuelle falske hofter eller lignende tas ut. Fra 2012 har de fire-fem tonnene med falske hofter og lignende norske krematorier produserer hvert år blitt resirkulert.

Alt organisk materiale er brent vekk, og asken er, av åpenbare grunner, steril når den kommer ut. Det er altså ingen sykdomsforebyggende hensyn som er grunnen til at det må være øde der asken spres. Det snakkes i lovverket om at asken skal «tas opp i naturens kretsløp» igjen.

Nå kan man diskutere i hvilken grad et materiale som for det meste består av kalsiumfosfater egentlig kan «tas opp» i den folkelige betydningen «å bli plantemat». Med mindre man lager kunstgjødsel av dem da, noe som visstnok skal være mulig.

Og her er vi ved en slags kjerne i debatten om liberalisering av gravferd. Det er to andre hensyn enn de rent praktiske. En av de er den moderne berøringsangsten for døden. Vi liker ikke å ha den nær oss. Det rent praktiske, som at kremulatoren finnes eller om falske hofter resirkuleres eller ei er egentlig informasjon vi ikke liker å ha. Er greiere at noen andre tar hånd om sånt, vekk fra oss. Nå kan man selvfølgelig spørre seg om det muligens forsterker fremmedgjøringen..

Et annet hensyn er at det er allmennmenneskelig å ha en viss tilknytning til og respekt for den døde kroppen, uansett livssyn. Den helt reelle muligheten for å lage kunstgjødsel av aske virker bare feil. Respektløst. Men hva om den avdøde ville det selv? Og så ville spres på rosebedet eller blandes inn i gjødselsprederen til naboen. Ville DET være greit? Det er langt mer «tatt opp i kretsløpet» enn askespredning på høyfjellet noensinne kan bli.

Kravet om helt øde sted for spredning setter i hvertfall en effektiv stopper for spredning i favorittparken din eller på fotball-laget ditt sin hjemmebane. Det er best å ikke være for urbant anlagt som sentimentalt potensiellt dødt menneske, med andre ord.

Kremasjon er forøvrig ganske miljøfiendtlig, selv om det er kommet strengere krav til utslippene, og det finnes alternativer. Et eksempel er biokremering, der kroppen legges i en basisk løsning av kaliumhydroksid under trykk og varmes opp. Væsken som er igjen går til vannrensing.

Det aller mest miljøvennlige er begravelse uten kiste, noe muslimske begravelser egentlig skal ha, men ikke får lov til i Norge grunnet regelverket.

Men selv i gravferdsliberale USA kan dette bli vanskelig å få til, de fleste gravlundene liker nemlig ikke at det blir ujevn plen av det.

Andre alternativer for håndtering av aske, som at den deles og spres i ulike land (noe som i en stadig mer internasjonal befolkning er en aktuell løsning) er ikke tillatt. Ett menneske, en grav.

Dette setter også en effektiv stopper for at man sender litt til de som lager diamanter av asken, eller noen som lager minnes-smykker med aske i. En slags moderne versjon av den victorianske skikken med å lage smykker av den avdødes hår til bruk i sorgprosessen.

At ett menneske skal ha en grav gjør det antagelig også umulig å kompostere, som dette prosjektet, urban death project, jobber med.
Likene blir lagt i kompost og den ferdige komposten føres tilbake til byen ved å brukes i parker. Ingen får igjen "sin" slektning, alle ender sammen, tilbake i kretsløpet.

Spørsmålet er hvordan vi som samfunn skal forholde oss til døden. Nå holdes de døde vekk fra oss. Ute av syn, og fremmedgjort. Noe så internasjonalt utbredt som at familien får asken etter den avdøde, og at de kan gjøre det de vil med den, fra å ha den på peishylla til spredning i rosebedet, er forbudt. Det allmenn-menneskelige i at de sørgende vil ha et meningsfullt rituale over og forhold til den avdødes levninger er standard. One size fits all.

Hva er egentlig årsaken til en så streng praksis? Døden er en naturlig del av livet. Lovene vi har laget er restriktive langt forbi viktige samfunnshensyn som smittevern eller behov for obduksjon. De sørgendes behov for ritualer og farvel til den avdøde kroppen er institusjonalisert, og utviklinger innen miljøvennlighet eller tilpasning til individets ønsker er i realiteten umulig å få til.

Den døde er tatt fra oss og vi får henne ikke igjen. Vi har lovregulert sorgen.