Døden går på trynet

Brad Pitt er tilbake, blondere og mer velfrisert enn noensinne. Denne gang er han død.

Døden, om den kom i form av Brad, ville for noen muligens ha flere formildende omstendigheter. Mannen er usedvanlig pent skrudd sammen.

Han blir likevel i meste laget, når han som representant for det hinsidige stirrer litt forvirret på folk og fe i tre timer. Døden i form av herr Pitt er dels komisk, dels kjedelig og innimellom helt forbausende.

Rikmannsdatteren

Ingenting er umulig å lage film av. Heller ikke smukkasen som omkommer i en bilulykke og kommer tilbake som dødsengel for å hente en milliardær (Anthony Hopkins), bare for å forelske seg i milliardærens datter (Claire Forlani). Dette skaper store eksistensielle problemer for Døden, for anledningen med det jordiske navn Joe Black. Milliardæren på sin side har problemer med en slesk medarbeider. Enhver vil forstå at Joe/Brad får atskillig å tumle med, og for øvrig forelsker han seg også i peanøttsmør. Ja, faktisk er deler av dialogen viet nettopp peanøttsmør.

Det går tungt

Siden alt egentlig går an på film, kunne dette antakelig vært til å bære med et tonn mindre selvhøytidelighet, færre smektende fioliner, en god dialog og på rundt halve tida. 180 minutter med lamme klisjeer om meningen med livet i denne jammerdal er ganske trøstesløst. Ikke rart det tar tid. Døden er meget tung å snakke med, og beklageligvis er Brad ingen stor skuespiller. Komikk oppstår når mannen bedriver såkalt jive-talking. Komikken er, tror jeg, høyst ufrivillig.

Hva Anthony Hopkins har tenkt på, bortsett fra honoraret, er ikke godt å si, men han skal visstnok ha nektet å drive PR for prosjektet.