HØYSOMMER: Per Petterson har ingeting mot fysisk arbeid. Han er den eneste i bygda som praktiserer klassisk høyonn, med gode, gammeldagse hesjer. I høst kommer hans nye roman, «Jeg nekter».
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
HØYSOMMER: Per Petterson har ingeting mot fysisk arbeid. Han er den eneste i bygda som praktiserer klassisk høyonn, med gode, gammeldagse hesjer. I høst kommer hans nye roman, «Jeg nekter». Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

- Døden har vært sterkt til stede i livet mitt

I dag fyller Per Petterson 60 år.

AURSKOG/HØLAND (Dagbladet): Per Petterson forteller at han er en racer til å sette opp hesjer. Men han har sluppet opp for hesjestaur. Det ordner seg, han får låne noen flere av en nabo som har noen han ikke bruker. Gamle, værslitte stokker, harde som flint.

Her sitter han, på en gård så langt inne i skauen at det er trøblete å finne fram. I dag skinner sola. Vi sitter på tunet. Stillheten er nesten ruvende.

Han har fått fri fra gårdsarbeidet en times tid for å snakke med Dagbladet, i anledning den forestående 60 års dagen. Tida går.

Opp av gjørma
En høne og en hane rusler omkring og kakker etter noe spiselig på bakken. Hanen gir fra seg et og annet kykeliky. En katt smyger omkring. På et jorde bakom låven tusler noen sauer i godværet. Ned mot kjøreveien strekker hesjene seg. Det er ingen andre som henger høyet på hesjer lenger. De ruller gresset inn i baller. Men her skal det soltørkes, på gamlemåten.

På denne gården har Petterson og kona bodd siden 1993. Nesten 20 år. En ny roman er klar for utgivelse i høst. «Jeg nekter». Fin tittel. Det kribler i forfatternervene.

- Jeg veit jo aldri om det holder. Etter ei bok kommer alltid et års tid da jeg ikke har det bra. Føler at jeg ikke har krefter nok. Tenker at dette greier jeg ikke. Jeg veit at det fins en roman der nede, men jeg må liksom dra den opp av gjørma. Det koster krefter. Men så begynner det å gli. Jeg merker at det går bra. Heldigvis. Det er jo bare dette jeg kan.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I ambulanse
- Hva betyr det runde 60 år?

- Det har jo en klang av å bli litt vel voksen. Det er ikke noe jeg klarer å identifisere meg med. 60 er jo ikke noe hvilket som helst tall, selvfølgelig. Evighetsperspektivet du har når du er ung, blir litt fjernere. Det er jo ikke noe kult. Jeg orker ikke holde på så lenge som jeg gjorde før. Jeg hadde noen smerter rundt brystet og gikk til legen. De gjorde en EKG-undersøkelse. Den var rimelig grei. Så tok de en til. Den var ikke fullt så fin. «Dette må undersøkes nærmere,» sa legen. «På et sykehus.» «Når da?» spurte jeg. «Nå,» svarte han. Dermed ble jeg kjørt av sted i ambulanse. Det var nytt for meg.

- Når skjedde dette?

- For et par uke siden. Men det gikk greit. Alt i orden, jeg ble skrevet ut omtrent med det samme. Men du er jo i en alder hvor ting skjer. Jeg har kompiser som har hatt kreft og hjerteinfarkt. Du veit aldri.

Katastrofen
- Er tanken på døden også en kreativ drivkraft?

- Døden har vært sterkt til stede i livet mitt helt siden 1980-tallet. Jeg mista mange i en periode. En bror av meg døde i 1983. Flere slektninger forsvant. Jeg syntes det ble mange kister å bære. Og så kom ulykken, i 1990, med Scandinavian Star. Men det var jo en ren katastrofe. Begge foreldrene mine, en annen bror og niesa mi døde. Hvordan takler du det? Du har bare ikke noe valg. Det fantes ikke noe sorgapparat. Jeg snakka og snakka sammenhengende i to år. Helt til jeg ikke orka mer. Det hjalp å ha et fellesskap med andre som ble ramma. Resten er privat.

- Fikk det som hendte, betydning for forfatterskapet?

- Et par av bøkene kunne ikke vært skrevet hvis det ikke hadde skjedd, «Til Sibir» og «I kjølvannet». Jeg har fått en relativt høy dødsbevissthet.

Livredd traktoren
- Det gjelder vel også de forfatterne som har betydd mest for deg?

- Absolutt. Nå for tida velger jeg nesten bare å lese klassikere. Jeg har ikke noen tid å somle bort. Hemingway, Cora Sandel, Tolstoi, Dostojevskij, Hamsun, folk jeg vender tilbake til. Da jeg jobbet på Tronsmo hele 1980-tallet, leste jeg noe nytt hele tida. Ofte ei bok mer enn det var dager i uka. Jeg snakket med kunder om litteratur. De åra var en eneste lang samtale, jeg lærte enormt. Jeg hadde bestemt meg for å bli forfatter da jeg var 18. Da jeg rundet 34, sa Torleiv Grue i Oktober Forlag til meg at det var nå eller aldri. Jeg skrev - i ren skrekk. Store deler av den første boka ble fullført på bussen fram og tilbake til Rælingen, der jeg bodde. Den kom i 1987. I 1993 brøt jeg opp og flyttet opp hit. Det endret livet mitt.

- På hvilken måte?

- Jeg har stor tilfredsstillelse av det fysiske arbeidet. Det er ikke så ulikt skrivinga. Du skal jo få noe ferdig, ikke sant? Og all erfaring tjener forfatterskapet. Jeg hogger ved, setter opp hesjer, steller med dyra, måker snø med traktoren, ned bratthellinga. Jeg er egentlig ganske livredd for traktorer. Men det går.

På hesteryggen
- Du har hatt hest her, har du litt cowboy-feeling?

- Jeg har lært litt horsemanship. Det bor en amerikaner her innimellom, Mike Beck, som har mye erfaring. Han kan alt om hester. En time med ham, så slår hesten på TV-en for deg. Men jeg har skjønt at det ikke er helt ufarlig. Vi hadde ei hoppe her som het Bramina. Stor sett gikk det bra. Men en dag vi skulle hjem, tok han plutselig en nitti graders sving som ikke var helt etter programmet. Jeg seilte ut og slo meg i noen issvuller. Etterpå leide jeg den hjem. Det ble ikke mer riding den høsten. Ikke siden heller.

- Men det var tross alt en hesteroman som gjorde lykken?

- Å bli kasta av en hest er gull for en forfatter.

Pensum i Slovenia
- Hvor mange land er «Ut og stjæle hester» utgitt i?

- 49. Vi jobber med det femtiende. Det er jo fantastisk. I Slovenia er boka obligatorisk pensum på videregående.

- Blir all reisingen rundt på kloden distraherende?

- Jeg blir veldig glad og rørt over alle henvendelser fra lesere rundt omkring, men jeg tar nesten ikke imot invitasjoner. I hvert fall ikke når jeg holder på med ei bok. En periode trodde jeg at jeg måtte være med på alt. Det må jeg ikke. Men får jeg et tilbud fra Slovenia, tror jeg at jeg må gjøre et unntak. Jeg skulle gjerne vite hva de tenker på der nede.