Døden i Aftenposten

SOM KJENT SKAL man være forsiktig med å spøke om alderen, døden og Aftenposten, men døden i Aftenposten er det fristende å pirke litt i.

«Det sies at man må holde Aftenposten på grunn av dødsannonsene. Mine dør i Morgenbladet,» skrev Fredrik Stabel en gang i Dusteforbundet. Akk ja, men det er lenge siden. Får pressedøden lov til å herje videre, må alle holde Aftenposten. Rikskjendiser dør først og fremst i VG og Dagbladet. Jeg har i de siste dagene lagt merke til at Aftenposten har rustet opp sin familieside. Det er blitt atskillig større plass for omtale av oss mellom seksti og hundre, når vi har runde år, får vi til og med bildet vårt i farger. Men jeg finner liten sammenheng mellom dette og avisas febrilske forsøk på å kapre unge abonnenter.

Men søylene av dødsannonser står fastmurt i samme form og bredde, slik de har gjort gjennom generasjoner. Kanskje har korset etter hvert veket en smule plass til fordel for alle slags fugler, blomster og andre mer mystiske symboler. Men én ting er uforanderlig: ingen dødsannonse skal være bredere enn en avisspalte. Her skal ingen disharmoni trenge seg inn. Ingen har så vidt jeg vet mulighet til å kjøpe seg en større plass for sine kjære avdøde. I døden er vi alle like - også i Aftenposten. Dødsannonsene står som de siste levende symbolene på sosialdemokratiske verdier om likhet og likeverd. Den dagen vi ser den første tospalteren, har markedsliberalismen erobret sin siste skanse. Hva taper ikke Aftenposten av penger på grunn av denne puritanismen? (Som for øvrig kjennetegner de fleste norske aviser.) I de store morgenavisene i våre naboland ryddes det rikelig med plass hvis de etterlatte ønsker det og betaler. Ja, ingen med aner i adels- og godseierslekter, uansett hvor fattig man er, forlater jordelivet uten en tospalter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DØDSANNONSENES innhold og retorikk er en annen side av saken. Per Bronken har samlet tekster gjennom et langt liv, og, så vidt jeg husker gitt dem ut i bokform: «Aldri vi deg glemme vil.» Og professor Geir Wiggen har utført en lite påaktet studie av dødsannonser i Norge fra begynnelsen til slutten av 1900-tallet. Fornøyelig lesning.

Nei, det er ikke annonsene som er problemet. Det er nekrologene som er mitt anliggende, der de ligger klemt mellom rubrikkannonsene og det såkalt levende livet på familiesiden.

James Joyce fabulerte en gang om at hvis man leser sin egen nekrolog, skal man etter sigende leve lenge. Jeg er redd at noe slikt ikke alltid holder stikk med tanke på Aftenpostens nekrologer.

I Dagbladets gamle setteri i Akersgata hang det på en stor spiker, bak et mystisk forheng, noen lange papiravtrykk: ferdigskrevne og ikke minst håndskrevne nekrologer som ventet på objektets bortgang.

Det fortelles at da dikteren Helge Krog og redaktøren Anton Beinset en sein kveldstime kom for å lese korrektur på egne artikler, fikk de ved en skjebnesvanger misforståelse utlevert sine nekrologer fra faktor. Beinset ble etterpå til og med spurt hva han syntes. Jeg pusset litt på noen få adjektiver, snerret grinebiteren. Ingen av dem ble spesielt gamle. Helge Krog hadde for øvrig mange år tidligere skapt forargelse og rabalder da han i et lite kåseri i Dagbladet raljerte over at Norges Kunstnerråd «arbeidet med overføring av fortjente kunstneres urner til Vår Frelsers gravlund». Han fryktet i «søvnløse netter bevende for å dø av skuffelse og bli begravd i en ganske alminnelig folkelig gravlund, hvor vår Frelser aldri ville satt sin fot». Men håpet var gravlundsgrønt.

I ENGELSKE AVISER dyrker man nekrologen som en egen litterær stilart, ja, med høy grad av journalistisk profesjonalitet og ikke minst med en smule distanse til avdøde. Den er som oftest skrevet av avisenes egne medarbeidere, ja, noen av dem har egne nekrologredaktører. Hugh Massingberd i The Daily Telegraph har gjort utvalg av avisas nekrologer og utgitt dem i bokform, «Books of Orbituaries». Alle slags mennesker omtales, fra uteliggere, sjonglører, bartendere, eksentrikere, politikere og fordrukne godseiere på landet hvor det f.eks. sto om en at «han hadde satt seg meget beskjedne mål for sitt liv og gjorde ingen ting for å nå dem».

I Aftenposten kommer nekrologene på plass i det som vi journalister kaller en innsenderspalte. De er som oftest skrevet av nære venner til avdøde, kollegaer som har overtatt jobben eller som på annen måte har en status i samfunnslivet som tilsier at det er høyst betimelig med noen minneord. Alt kan svinge fra det høyst offisielle til det private pjatt og de tradisjonelle klisjeene. Det svever alltid noe harmoniserende trivielt over denne delen av den norske idyllen. Alt selvfølgelig i den beste mening. Uten at jeg har foretatt noen dypere undersøkelse av «stoffet» forekommer det meg at forhenværende ambassadører, frelsesarméoffiserer og samfunnsforskere alltid er sikret god plass.

JA, FOR DET MÅ være en redaktør som har redigeringsansvaret, som kort sagt holder orden på «trekningslista». Men i Aftenposten skjer likevel det forunderlige at man ikke bare dør to ganger, på annonseplass og i nekrologspalten: her kan man dø opp til flere ganger. Da en av landets mest kjente godseiere gikk bort, telte jeg ti nekrologer over ham, og da den ellevte kom, var den underskrevet av Løvenskioldbanens venner. Det var et blinkskudd i nekrologenes historie.

Fra spøk til alvor, i disse sparetider for avisene er det neppe realistisk å tro at man vil forsterke sine redaksjonelle ressurser på dette området. Men var det ikke en utfordring at man selv om man bare skal tale godt om de døde, også kunne skrive litt bedre om dem. Eller som en kollega av meg i Vårt Land, John Stanghelle, en gang skrev: «Kanskje også de døde kan leve litt lenger blant de levende om deres liv ikke ble behandlet så dødt!»