Døden i hvitøyet

Ida Bakken (27), regnskapsfører fra Hurdal i Akershus, overlevde Åsta-ulykken.

ÅRHUNDRET VAR BARE

fire dager gammelt. Det var januarsol, og informatikkstudent Ida Bakken tenkte allerede på våren. En hyggelig mann hadde smilt til henne da hun kjøpte billett til Eidsvoll. Toget kjører inn på perrongen på Rena litt over klokka ett. Det rullet og rullet forbi Ida og de to studievenninnene, og jentene begynte å gå fremover mot den fremste vogna, men ga opp og steg på i den nest bakerste i stedet. Akkurat dét kan være grunnen til at hun i dag, fire år senere, kan snakke om hva som skjedde den fine vinterdagen.

Klokka 13.12 den 4. januar 2000 frontkolliderer to tog ved Åsta stasjon på Rørosbanen, sju kilometer sør for Rena. 19 mennesker omkommer i det som er Norges verste jernbaneulykke noensinne. Ida Bakken husker et fryktelig smell. Og lyden av metall som skraper mot metall.

HUN BLE SLENGT

inn i setet foran, hun tenkte at toget måtte stoppe før de alle ble knust og drept. Toget begynte å vippe frem og tilbake, og alle i vogna skrek av redsel. Ida så inn i øynene på venninna, hun så de reddeste øynene hun noengang hadde sett. Hun kom seg ut og skjønte at hun hadde vært med på en katastrofe. Det var blodig snø rundt toget.

-  Jeg så vognene som var brettet sammen på midten. Alt var en haug med forvridde og forbrente togrester. Jeg så mennesker som kom krypende ut fra togene med blodet rennende fra store kutt og brannsår, hjerteskjærende gråt fra små barn og den voldsomme brannen. Folk hamret på vinduene i forsøk på å komme ut.

Like etter fikk Ida vite at toget hadde kræsjet med et motgående tog.

-  Min umiddelbare tanke var: «Og så lever jeg? Er det mulig ved en togkollisjon?»

LITT SENERE PÅ

dagen, på hotellet på Rena. Ida kjente igjen mannen hun hadde kjøpt billett hos. Han smilte ikke lenger. Han så forvirra ut. Ida trodde han lette etter kollegaene sine. Han lette etter dattera, hun hadde vært på shopping på Hamar. Hun var 12 år. Hun døde.

-  Det var forferdelig å se ansiktene på de som så etter sine kjære, sier Ida.

-  Vi følte faktisk skyld. Vi følte at andre burde sittet der i stedet for oss.

ET PAR DAGER

etter ulykken fikk hun vondt i kroppen. Senere fikk hun angstanfall. Når hun skulle sove, gikk hjertet hennes i hundre.

-  Jeg tenkte at hvis jeg sovner nå, så dør jeg.

Det var i hjernen det satt, ting, opplevelser. Det varte i to-tre netter. Smertene i nakken varte i halvannet år. Hun måtte vente et semester med å ta opp igjen studiene. Konsentrasjonen var borte. Idas studievenninne Linda skrev bok. «Unnskyld at jeg lever» heter den. Hun promoterte den på TV.

-  Jeg ble dårlig, kjente meg kvalm. Du tror at det er over, men det er det ikke. I dag har jeg ikke kontakt med jentene fra studietiden lenger, jeg orker ikke prate mer om det. Men jeg er veldig glad for at jeg ikke var alene da det skjedde.

DET BLE MANGE

tårer i etterkant av ulykken. Og det sitter igjen ennå.

-  Jeg er mer nervøs nå. Man har ikke kontroll på hva som skal skje. Før var det aldri noe problem å dra på tur. Nå er det litt ork. Jeg husker første gang jeg skulle til Syden etter togulykka, da var jeg redd. Det var første gang jeg fikk angstanfall. Jeg var redd for nye ulykker.

Ida får fortsatt mindre anfall. Hun trekker lett på skuldrene.

-  Trygghetsfølelsen min er borte. Jeg er ikke udødelig.

MINNENE SITTER IGJEN: Ida Bakken er tilbake på stedet der to tog frontkolliderte og tok livet av 19 mennesker for fire og et halvt år siden, i den såkalte Åsta-ulykken.
ÅSTA-ULYKKEN: 4. januar 2000 kolliderte to tog på Rørosbanen. 19 mennesker omkom.
503 Service Unavailable

Error 503 Service Unavailable

Service Unavailable

Guru Meditation:

XID: 43943849


Varnish cache server