STILT TIL VEGGS: Frilansfotograf R. Umar Abbasi, til høyre, blitt møtt med sterk kritikk etter at bildet hans av en mann i t-banesporet i New York, som sekunder senere ble drept av toget, fant veien til forsiden på New York Post. Andre bilder av døende mennesker regnes blant pressehistoroiens viktigste. Her blir Abbasi utspurt av Savannah Guthrie og Matt Lauer på The Today Show. Foto: AP / NBC / NTB Scanpix
STILT TIL VEGGS: Frilansfotograf R. Umar Abbasi, til høyre, blitt møtt med sterk kritikk etter at bildet hans av en mann i t-banesporet i New York, som sekunder senere ble drept av toget, fant veien til forsiden på New York Post. Andre bilder av døende mennesker regnes blant pressehistoroiens viktigste. Her blir Abbasi utspurt av Savannah Guthrie og Matt Lauer på The Today Show. Foto: AP / NBC / NTB ScanpixVis mer

Døden i sporet

New York Post har vakt harme ved å trykke et bilde av en mann sekunder før han ble drept av et t-banetog. Passer dødsøyeblikk på trykk, noen gang?

Det er et slikt bilde du ikke klarer å se vekk fra, og samtidig skulle ønske ingen hadde vist deg. Tirsdag i forrige uke trykket New York Post et bildet på forsiden sin av en mann fanget i et t-banespor, mens toget kommer mot ham. Overskriften er «Doomed», og den er, om ikke annet, presis nok. Sekunder senere ble 58 år gamle Ki-Suk Han påkjørt og drept, etter å ha blitt dyttet ned i sporet av en mann han hadde kranglet med.

New York Post har stått i et kuleregn av kritikk siden da. Sinnet over utnyttelsen av et menneskes siste øyeblikk har vært sterkt. Men hendelsen har også vakt debatt, ikke fordi New York Post gikk over streken — det er ingen uenig i at de gjorde — men om akkurat hvorfor og hvordan.

Mange av pressehistoriens mest kjente og anerkjente fotografier forestiller døende eller lidende mennesker, ekstreme situasjoner. Konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig, napalmangrepene under Vietnam-krigen, hungersnød og naturkatastrofer er prentet inn på den avislesende netthinnen fordi noen har vært der med kamera.

De sterkeste bildene har ikke alltid blitt til på udiskutabelt beundringsverdige måter. Fotografen Kevin Carter, som vant Pulitzer-prisen for sitt bilde av en utmattet, sultende jente som ble forfulgt av en gribb under hungersnøden i Sudan i 1993, innrømmet senere at han hadde sittet og sett på barnet og gribben i tyve minutter i håp om at fuglen skulle slå ut med vingene. Påkjenningen fra denne og andre opplevelser i krigen ble for mye for Carter, som begikk selvmord året etter.

For at katastrofer skal avbildes og huskes må det være fotografer der, og de må holde seg så distanserte at de klarer å gjøre jobben sin. Heldigvis er det mange som er mer enn sin profesjon, og som hjelper til samtidig som de jobber.

Men for R. Umar Abbasi, frilansfotografen som tok t-banebildet for New York Post, var det ingen grunn til å bevare distansen. Forklaringen hans i ettertid, om at han forsøkte å bruke blitzen for å varsle føreren av t-banevognen, virker utilstrekkelig på de fleste.  

For den som ser bildet av Ki-Suk Han og toget er det umulig ikke å se seg selv i hans situasjon, eller i situasjonen til fotografen. Som med så mye av det som appellerer til voyeuren i oss berører bildet noe fundamentalt, en drift, en eksistensiell angst, for smerte, for død, for de to i kombinasjon.

Og det er også alt det gjør. I motsetning til de andre bildene tjener ikke Abbasis bilde noen høyere hensikt. Tragedien på t-banen var ingen historisk hendelse som krevde dokumentasjon. Bildet var ingen oppfordring til ledere og menigmann om å handle. Forsiden var kun sensasjonssugen og kommersiell. Kanskje var det derfor reaksjonene mot det var så heftige.

Alle gjør seg sine tanker om øyeblikket de selv, i overført betydning, vil stå i den skinnegangen. Alle kan kjenne på hvordan verdigheten og alvoret som hører det øyeblikket til, blir ødelagt om det utnyttes for vinnings skyld. Det tolereres at tabloidene selger, og publikum kjøper, tabloidstoff om sextips og kjendisskandaler. Men ufiltrert, dramatisk død veier for tungt.

For norsk presse er tommelfingerregelen at døde kropper skal være dekket til på fotografiet hvis det skal komme på trykk. Dagsavisen og Stavanger Aftenblad ble dømt for brudd på god presseskikk i PFU da de trykket bildet av en død kvinne i regjeringskvartalet 22. juli. I 1995 ble Dagbladet saksøkt etter å ha tatt bilde av tenåringsgutter som surfet på taket av et t-banetog, sekunder før en ulykke som tok livet av den ene. I begge tilfeller var det snakk om begivenheter, og bilder, som er sterke vitnesbyrd om oppsiktsvekkende nyhetshistorier og livets skjørhet.

Men det er ikke nok.