Døden som showbiz

En USA-kritisk fortelling med et overtydelig budskap.

BOK: Chuck Palahniuk bedriver sivilisasjonskritikk. I romanene hans ligger det en framstilling av det post-postmoderne USA som en kynisk, personlighetsløs og spektakulær kultur. Både «Nedtelling» og «Fight Club» er slike fortellinger. I motsetning til «Fight Club», hvor det altoppslukende karrierelivet driver noen menn til å søke det voldsomme og rituelle for å redde livsfølelsens stumper, prøver ikke Tender Branson, fortelleren i «Nedtelling», å finne en mer «ekte» tilværelse i en amerikansk hypernarcissistisk virkelighet. Han foretrekker å drukne seg i sitt eget speilbilde.

En overlever

Tender Branson er en av de få overlevende etter Creedish-sektens kollektive selvmord. Sekten sender noen av sine unge medlemmer ut for å jobbe ute i samfunnet. Bak denne ordningen ligger det en skjult hensikt, slik det meste med sekten ligger skjult, også i fortellerens bevissthet. Tender Branson jobber for noen svært rike mennesker som bare fins som kjeftende stemmer i en telefon. Jobben hans er å ordne den delen av familiens hverdag som ikke har med yrket deres å gjøre; fortelle dem hvordan de skal spise avanserte middagsretter, føre seg, alle de små detaljene som kan ende opp i en katastrofe hvis de ikke takles i selskapslivet. Han tar også imot telefoner fra selvmordskandidater. Uten unntak oppfordrer han dem som ringer om å ta livet av seg, noe mange gjør.

Uten krav

Til sist steller han stoffblomster i et stort mausoleum, hvor han møter Fertility Hollis, en ung kvinne som er søsteren til en mann Tender var med på å drive i døden. Creedish-sekten har oppdratt sine barn og ungdommer til å eksistere uten krav til noen som helst form for nytelse eller forfengelighet, også når det gjelder kvinner. Men Tender forelsker seg i Fertility, og vekkes, etter en ensom slavetilværelse, til ømme følelser og begjær, i en temmelig skrudd tapning. Tender Branson ender opp med å bli en verdensberømt vekkelsespredikant, med bare verdslige budskaper på programmet. Grunnen til at han blir berømt, er at de gjenlevende av Creedish-slekten drepes en for en, av en ukjent gjerningsmann, til han står alene igjen. En agent dukker opp, og Tender presses inn i den store showbizmaskinen, som gjennom å omvandle ham til et kunstprodukt, gjør ham til en ny Messias som spår hendelser om de helt små ting, og samtidig driver forbrukerveiledning.

En marionett

Det er mye Chuck Palahniuk skal ha sagt om amerikansk grådighet, likegyldighet, selvforelskelse, kynisme, pervertert kulturindustri. Han gjør det svært vanskelig for seg selv med å skulle presse inn så mye som mulig og gjøre Tender Branson til en marionett i den store kulturmaskinen. Det som blir bra, er skildringen av Tender Bransons liv i den første halvdelen av romanen. Han jobber kravløst for noen gjennomført hensynsløse mennesker, i en tilværelse hvor hvert minutt av hans dager og netter de neste fem åra er planlagt. Fortelleren påstår at han gjør dette uten noen motstand eller krav. Hadde Palahniuk klart å holde på det ubehaget, ville dette blitt en roman utenom det vanlige. Slik den er skrevet, ble den uvanlig, men lett å glemme. Den store tankebygningen overtar styringen, og med det letter fortellingen om den falske profeten Tender, uten å lande igjen.

Kunstprodukt

Jeg er ikke i tvil om at Tender Bransons forvandling til kunstprodukt, all medisineringen, den plastiske kirurgien, treningsmetodene, oppstykkingen og omformingen av en karakter til å bli perfekt for rampelyset er relevant. Synet av Michael Jackson som sjangler inn og ut av rettssaler ligger som et spøkelsesbilde over siste halvdel av boka. Men budskapet drukner teksten. Fortellingen ender med å levere en lang rekke riktige, men uengasjerende påstander. Jeg blir et vitne som ser på teksten slik jeg ser på en ting, langt borte. Samtidig har Palahniuk evnen til å bruke sin samtid på oppfinnsomt og kraftig vis. Han behandler, som i «Fight Club», dødsdriftens fravær i kulturen, og ditto opphold i individet.I den siste halvdelen av romanen begir Adam, Tender og Fertility seg av gårde mot Canada ved å bryte seg inn i det ene trailerdratte ferdighuset etter det andre. De gjemmer seg nordover i fine standardhjem. I det ser jeg et typisk Palahniuk-blikk. Men de litterære påstandene har da overtatt, og opphever med det også en intensjon Palahniuk må ha hatt med romanen: Å vise oss hvor vi er på vei. Spørsmålet er om målet hans var at både De Forente Amerikanske stater, og «Nedtelling», skulle spore av underveis.