Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Dødens engel

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MENGELE: Det er prisverdig at Lars Grue ved NOVA, omtaler den jødiske familie Orwitz`skjebne i Auschwitz-Birkenau (fra boka In our hearts we were giants ). Det kaster et avslørende lys over Josef Mengeles eksperimenter med mennesker under Nazi-regimet. Men det er ikke et nytt lys. Dette har det vært forsket, skrevet om og diskutert siden 1980-åra, ikke minst Mengeles interesse for kortvokste mennesker («dverg-familier»). Ofre har stått fram i medier, skrevet og fortalt sine historier. Allerede i 1984 offentliggjorde Die Zeit en stor artikkel, «Tödliche Wissenschaft», av en av de førende forskere på området, Benno Müller-Hill (Bonn), som omtaler forsøk med mennesker, som ble betraktet som «genetiske gåter», og drap på mennesker som ble karakterisert som «banale medisinske tilfeller», hvor kun skjelettene skulle oppbevares. Et særlig grotesk tilfelle fra 1944 om en «dverg-familie» trekkes fram som eksempel i artikkelen. Det har kun fra tid til annen vært skrevet noe utførlig om Mengele i Norge, men i Danmark og Tyskland er det offentliggjort mye, som redskap for sentrale forskningsinstitutter.

DET VAR imidlertid først i 2001 at presidenten for Max-Planck-Selskapet, professor Hubert Markl, ved et symposium i Berlin offentlig ba ofrene om unnskyldning for de medisinske forbrytelser mot menneskeheten, som hadde funnet sted i vitenskapens navn under nazismen. Det som kanskje forbauser mest, er hvorfor det måtte gå 50 år før det kom en offentlig unnskyldning, om forbrytelser det forelå klare indisier for hadde foregått. Nye kilder er åpnet etter 2001, og flere forbindelser mellom forskningsinstitutter og Auschwitz og andre konsentrasjonsleirer er påvist. Det er nå også bevist at Josef Mengele leverte menneskelig materiale direkte til sin «Doktor-Vater» og lærer professor Verschuer i Berlin, noe Verschuer, hverken juridisk eller moralsk ville vedkjenne seg etter krigen. At Verschuer også satt i sentrale posisjoner i Den tyske protestantiske kirke, blant annet i Indremisjonens diakonale utvalg for rasehygiene og rasepleie, og fra første stund tilhørte Bekjennelseskirken (som brøt med statskirken i 1934), er selvsagt et studium verd. Det viser at det ikke «bare» var vitenskapen som samarbeidet med dødens engel, men også sentrale personer i kirkeliv og diakoni. Det var ikke jøder, sigøynere, såkalte «asosiale» og «mindreverdige» individer som angikk kirken spesielt, men primært hvorvidt kirkens lære og suverenitet i forvaltningsmessig forstand kunne opprettholdes under Hitler.