TUNGT, MEN GODT: Kaya Brüel er en av de syv som snakker og synger om døden og all dens vesen i «Se dette menneske». Foto: Natascha Thiara Rydvald/Festspillene i Bergen.
TUNGT, MEN GODT: Kaya Brüel er en av de syv som snakker og synger om døden og all dens vesen i «Se dette menneske». Foto: Natascha Thiara Rydvald/Festspillene i Bergen.Vis mer

Dødens forgård

«Se dette menneske» er en mektig meditasjon rundt frykten for å dø og kampen for å bli hørt.

|||TEATER: Det er ikke akkurat vanskelig å komme til orde. Kanalene slåss om vår gunst. Utfordringen er å få noen til å stanse opp og ta innover seg det vi sier. Og det finnes situasjoner der det er maktpåliggende å bli lyttet til. Tre dager før man skal dø, for eksempel.

Med forestillingen «Se dette menneske», en blanding av sang, spill og tekstfremføring som i programmet kalles en pasjon, vender den katalanske regissør Calixto Bieito tilbake til Festspillene i Bergen, der han før gjort seg bemerket med «Peer Gynt» og «Brand». Hans forestilling av året, som er et samarbeid mellom Festspillene og det danske Betty Nansen-teatret, er sterk og fascinerende.

Kakofonisk
De syv på scenen skal forestille syv mennesker tre dager før den enkeltes død. Autentiske selvmordsbrev og betraktninger fra leger som behandler døende, settes sammen med tekster av forfattere som Cormac McCarthy og Thomas Bernhard og toner av Johnny Cash og Nick Cave, samt Johann Sebastian Bachs sakrale coraler.

Iblant blir musikken skjærende, en nøye planlagt kakofoni, iblandet hyl av angst. Den store bakveggen på hovedscenen på Den Nationale Scene er dekket av høyttalere som skyves frem og tilbake, og skjermer som viser snakkende munner og oppsperrede øyne. Effekten er frapperende. I det vilde kor, hvem skal høre på når du prøver å vri mening ut av ditt eget, snart avsluttede liv?

Livsnært og stilisert
Dette er hardcore. Bieito tar rennafart og stuper ned i det eksistensielle, og «Se dette menneske» er en tung, høytidelig forestilling som ville blitt slitsom om den hadde vart lenger enn sine åtti minutter.

Iblant er monotonien faretruende nær; fortvilelsen blir øredøvende. Men «Se dette menneske» er så variert og mangfoldig, så interessant i sine pendelslag mellom det livsnære, lidelsesfulle og det stiliserte, eksperimentelle, at vandringen i mørket føles givende. Skuespillerne klarer kastene godt, og om noen skulle se på tittelen og frykte noe klamt og forkynnende, kan de senke skuldrene.

Allusjonene til Bibelen spiller først og fremst på det menneskelige, parallellen mellom Jesus og et hvert døende menneske, ensomheten de deler, og når stemmene barnekoret Sankt Annæ Gymansium svimler oppover i vakre kirketoner, føles det som det eneste soundtracket som har takhøyden disse tankene fordrer.