Dødens foto fram i lyset

Fotografering av familiemedlemmer etter at døden er inntruffet, var vanlig i Norge for 100 år siden. Nå skal den glemte historien fram i lyset. Samtidig har det oppstått ny interesse for ritualer rundt døden. Regionsykehuset i Trondheim tilbyr fotograf til pårørende.

Fotograferte død far

Seksjonsleder Susan Matland ved Historisk museum i Oslo begynte for to år siden å kartlegge den for mange i dag ukjente delen av norske familietradisjoner. I årene 1890- 1920 var det vanlig å fotografere den avdøde, særlig hvis det var barn, for så å henge opp bildet i stua. En av grunnene til dette var geografiske avstander i Norge, der pårørende ikke fikk tid til å delta i begravelsen. Fotografi ble en slags erstatning for å være til stede.

Stor respons

- Generelt var døden langt mindre tabu før enn den er i dag, sier Susan Matland.

- Før døde folk hjemme hos storfamilien, som også tok seg av og stelte den døde og forberedte begravelsen. I dag er dette overtatt av sykehusvesenet og begravelsesbyråer.

Matland startet innsamlingsarbeidet om dette temaet mens hun jobbet på Levanger museum i Nord-Trøndelag. Hun henvendte seg gjennom aviser og radio til folk som måtte sitte med bildemateriale.

- Responsen var enorm. Spesielt var det mange eldre kvinner som sendte inn. Dette var mennesker som kjente godt til skikkene fra tidligere tider.

Yter hjelp

FILM OG FOREDRAG: I to år har Susan Matland ved Historisk museum i Oslo forsket på fotografering av døde mennesker. En kulturhistorie som er forsvunnet fra offentligheten i Norge. Søndag holder hun foredrag om emnet, og etter hvert blir det kanskje også en utstilling om det.Foto: TOM MARTINSEN
FILM OG FOREDRAG: I to år har Susan Matland ved Historisk museum i Oslo forsket på fotografering av døde mennesker. En kulturhistorie som er forsvunnet fra offentligheten i Norge. Søndag holder hun foredrag om emnet, og etter hvert blir det kanskje også en utstilling om det.Foto: TOM MARTINSEN Vis mer

Etter 1920 ble det mindre vanlig å henge opp post mortem-fotografier. Men det betyr ikke at handlingen opphørte.

- Folk sluttet bare å vise dem fram, fordi det ble tabu. Men etter hvert ble fotoapparatet utbredt, og folk kunne ta bildene selv. Da ble de lagt ned i skuffer i stedet.

Fagfolk som til daglig forholder seg til døende og døde mennesker, mener å registrere en økende interesse blant pårørende for å holde fast ved og kanskje utvide ritualene knyttet til livets siste timer.

- Vi forsøker å bringe den interessen videre, sier Marie Aakre. Hun er oversykepleier på kreftavdelingen ved Regionsykehuset i Trondheim.

- Vi vil gjenreise livskvaliteten i livets sluttfase, og bidra til delaktighet, åpenhet og tilstedeværelse for familien. Vi gir gjerne små hint til familiene om dette med fotografering, og formidler hjelp til det om de ønsker det, sier Aakre.

Førstkommende søndag skal Susan Matland holde et foredrag i Historisk museum om sitt arbeid med post mortem-fotografering, før visningen av den islandske dokumentarfilmen «Corpus Camera». Filmen fra 1999 er en sterk beretning, fra et vinterkaldt og forblåst islandsk landskap, som beskriver dødsprosessen og sorgen gjennom slike fotografier.

- Du tror ikke konsekvensen av slike fotografier forlenger smerten for de pårørende?

- Jeg tror det for mange kan være fint å ha et slikt bilde, men jeg tror tradisjonen med å henge dem opp på veggen er forbi. Det vil bli for sterkt.

- Jeg for min del tok bilde av min egen mor. Det tok år før jeg kunne se på det, men jeg er veldig glad for det i dag. Hun var mye sjuk i sine siste år, og det er fint å kunne se henne der hun ligger fredelig, stille og pen, sier Matland.

FILM OG FOREDRAG: I to år har Susan Matland ved Historisk museum i Oslo forsket på fotografering av døde mennesker. En kulturhistorie som er forsvunnet fra offentligheten i Norge. Søndag holder hun foredrag om emnet, og etter hvert blir det kanskje også en utstilling om det.Foto: TOM MARTINSEN