ANTI-MONUMENT: Bakerst synes «Monument» (2005), Victor Linds omdiskuterte, provokative skulptur av politisjefen Knut Rød. I Linds hender har han fått naziuniform og gjør nazihilsen. Foto: Fredrik Bjerknes
ANTI-MONUMENT: Bakerst synes «Monument» (2005), Victor Linds omdiskuterte, provokative skulptur av politisjefen Knut Rød. I Linds hender har han fått naziuniform og gjør nazihilsen. Foto: Fredrik BjerknesVis mer

Dødens taxikø

Det er ingen tvil om hvor det brenner for Victor Lind. Siden 1994 har bare én verkssyklus stått i hodet på ham.

KUNST: To menn, begge døde nå, begge med roller i det norske krigsdramaet, spiller hovedrollene i denne til nå største presentasjonen av Victor Linds kunst:

Politisjefen som fikk fortsatte i tjenesten til pensjonen tok ham, og gartneren som fra Carl Berners plass hjalp hundrevis av jøder til Sverige og ble skutt for det.

Lind har kort sagt vært premissleverandør for norsk kunst siden 60-tallet, på 70-tallet tilknyttet GRAS-gruppa. Utstillingen Kunstnernes Hus nå vier ham er smart tenkt og taktfullt montert i godt disponerte saler.

Natt på Kirkeveien I overetasjen venter et hovedverk gjemt bak svarte gardiner, et videoverk basert på opptak fra Linds kanskje mest kjente performance. I femtida en morgen i 1998 lot han 100 taxier oppstille utenfor Frognerparken. Slik sto de i 1942 også, rekvirerte av politisjef Knut Rød for å ta norske, jødiske familier til havna og videre til Auschwitz. Bare en håndfull kom tilbake til hjembyen sin.

Like ved vises fire kortere filmer (1998-2004) der Lind kombinerer dokumentarklipp med fiksjonsfilm. En aldrende Hamsun tas imot av tyske offiserer på Fornebu etter å ha besøkt Hitler i Berlin, og klippes her sammen med like gamle bilder av unggutter i synkron utfoldelse i turnsalen. For hvilken sak, på hvilken side, vil de velge å bruke den fysiske styrken de bygger opp i ribbeveggene?

Hitler selv opptrer, bokstavelig talt, i andre filmer. Snart danser han på terrassen i sitt «ørnerede», snart klapper Førerens fingre oppmuntrende en ung tilhenger, huden bak gutteøret er ubehagelig nær oss, myk, kjent.

I siste film tar Lind inn den kjente historien om eksekusjonspelotongen (det vakre ordet med det brutale innholdet) der en mann trer fram, knepper opp uniformen, krysser plenen og tar plass blant dem med bind for øynene.

100 TAXIER: Linds performance «Contemporary Memory — I'll Bring You Home» (1998). En enkel iscenesettelse, men en kraftfull påminnelse om jødedeportasjonen. Foto: Kunstnernes Hus
100 TAXIER: Linds performance «Contemporary Memory — I'll Bring You Home» (1998). En enkel iscenesettelse, men en kraftfull påminnelse om jødedeportasjonen. Foto: Kunstnernes Hus Vis mer

Musikk av Arne Nordheim inngår i collagen. Komponisten ga Lind tillatelse til fri bruk av arbeidet hans i egen kunst.

Akkurat her Det lille Direksjonsrommet er blitt en studiesal tiltenkt en helt spesiell del av syklusen. «Dette er et fint sted» er Linds stedsspesifikke samarbeid med Snøhetta og co-kurator Per Bjarne Boym på Carl Berner tvers over byen. Utendørsverket, og historien til gartneren som drev sin motstandskamp fra nettopp den flekken, trekkes inn i institusjonen og helheten «Contemporary Memory».

Stiller du deg øverst i trappa på vei ut og ser ned, henger et stykke Carl Berner-natur i filmen «Fraværet» (2012), og dobler den faktiske utsikten til Slottsparken.

Utstillingskatalogen er godt formgitt og velredigert. Sterke skribenter som Charles Esche og kurator Ida Kierulfs gjennomtenkte, men ikke for vriene tanker om kunsten får utstillingen til å vokse. Hva institusjonen velger å tilby av kompletterende lesninger røper graden av evne og vilje til reell formidling av et kunstnerskap.

Med bok, rikt samtaleprogram og egen filmserie gjør Kunstnernes Hus jobben og mer til denne gangen. Ikke å trå verket for nære med didaktiske forklaringer, men heller ikke svikte det ved å etterlate det alene i den hvite kuben, er stor balansekunst.