GJENNOMBRUDD: En tilhenger overrekker blomster til lederen for det kurdiske Demokratisk Folkeparti (HDP), Selahattin Demirtas, som klarte å samle store deler av den tyrkiske venstresida og kom inn i parlamentet med 80 folkevalgte. Partiet gjorde nesten reint bord i de kurdiske strøkene i sørøst. Foto: AFP / Scanpix / ADEM ALTAN
GJENNOMBRUDD: En tilhenger overrekker blomster til lederen for det kurdiske Demokratisk Folkeparti (HDP), Selahattin Demirtas, som klarte å samle store deler av den tyrkiske venstresida og kom inn i parlamentet med 80 folkevalgte. Partiet gjorde nesten reint bord i de kurdiske strøkene i sørøst. Foto: AFP / Scanpix / ADEM ALTANVis mer

Dødfødt sultanat og kurdisk gjennombrudd

Tyrkerne har stemt: President Recep Tayyip Erdogan fikk sin drøm om å samle all makt i egne hender knust. Og kurderne fikk sitt politiske gjennombrudd.

Kommentar

Dette er de to særdeles viktige utfallene av valget i Tyrkia søndag. De kommer til en pris av litt økonomisk uro og usikkerhet, som foreløpig kan måles i et børsfall.

På det komisk-politiske planet merker vi oss at aksjene i Katmerciler Ekipman som leverer panserbiler med vannkanoner til opprørspolitiet, stupte ti prosent i verdi etter valget. Det skulle være et talende tegn på autoritære lederes nederlag.

Og det blir uvant og kanskje vanskelig å danne regjering når intet parti har reint flertall i parlamentet for første gang etter 2002. Til gjengjeld har Tyrkia fått det mest mangfoldige og fargerike parlamentet i Republikkens historie.

Men Tyrkia er neppe på vei tilbake til gamle dagers vanstyre, svake regjeringer og galopperende prisvekst mellom hver devaluering fra før årtusenskiftet. Det endte i den store økonomiske krisa i 2001, som la veien åpen for de konservative islamistene. Med «stø kurs» har det regjerende Rettferds- og Utviklingspartiet (AKP), med Recep Tayyip Erdogan som statsminister i nesten 12 år før han ble president i 2014, reformert landet grundig.

Nå sa imidlertid velgerne nei til det som mange frykter kunne bli en «AKP-stat». Da Erdogan måtte gi fra seg statsministerens taburett i det parlamentariske regimet, lot han seg velge til president, som i Tyrkia ikke kan drive partipolitikk og skal være statens øverste seremonimester. Men Erdogan ville flytte med seg den utøvende makta, fra statsministeren til presidenten for å forlenge sitt styre og fortsette å skape landet i sitt bilde. I dette valget var målet å få et tilstrekkelig flertall for AKP til å kunne endre Grunnloven. Målet var rett og slett et regimeskifte. Med tre femdels flertall, 330 av de 550 setene, kunne AKP ha vedtatt grunnlovsendring. Men to tredels flertall, 367 stemmer, kunne partiet ha utskrevet folkeavstemning om grunnlovsendring.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I det kjempestore president-palasset som han har fått bygd i hovedstaden Ankara, har Erdogan en stab rådgivere som nærmest har vært «barnevakter» for statsminister Ahmet Davutoglu og hans statsråder. Der har han satt opp en virkelig fargerikt utkledd livgarde, som hentet ut av et teaterstykke fra de store sultanenes tid. Med åra har Erdogan «fått et ego på størrelse med Anatolia», skrev en tyrkisk kommentator. Ikke få har kalt ham «sultan» og i billedlig forstand mistenkt ham for å ville innføre et livsvarig «sultanat».

Det var dette 60 prosent av velgerne avviste på søndag. Og ansvaret for dette nederlaget faller mer på Erdogan enn på de andre lederne i hans parti, skriver statsviteren Ahmet Insel fra Universitetet i Galatasaray i Istanbul.

Likevel har AKP gjort et sterkt valg, som mang en regjeringssjef i Europa ville ha vært overlykkelig for. Med 40,9 prosent av stemmene og 258 av de 550 folkevalgte er partiet det klart største. Det gamle partiet til Mustafa Kemal «Atatürk», sosialdemokratiske Republikansk Folkeparti (CHP), fikk 25 prosent og 132 seter, mens ultra-nasjonalistene i Nasjonalistisk Handlingsparti (MHP) fikk 16,3 prosent og 80 seter.

Og så kom det kurdiske Demokratisk Folkeparti (HDP) inn godt over den høye sperregrensa på 10 prosent med 13,1 prosent av stemmene og 80 folkevalgte. I de kurdiske fylkene sørøst i Tyrkia gjorde partiet nesten reint bord og fikk fra 70 til 88 prosent av stemmene, med en valgdeltakelse nær 90 prosent. Deres leder, Selahattin Demirtas, har klart å samle den tyrkiske venstresida og fått med seg de unge oppførerne som forsvarte Gezi-parken i Istanbul i 2013 i sammenstøt med politiet, og som fikk støtte fra opptøyer mot Erdogans autoritære lederstil i mange andre byer. Det var da det var god etterspørsel etter vannkanonene fra Katmerciler Ekipman.

Statsminister Davutoglu må i de neste 45 dagene forsøke å få med seg et av opposisjonspartiene i regjering eller i det minste få støtte til å regjere i mindretall. Hvis ikke går det mot nyvalg. Etter denne valgkampen er det ingen av opposisjonspartiene som har lyst på noe samarbeid med AKP. Det er som en æra er over, og alle kvier seg for å være den som hjelper AKP med å holde seg ved makta. Det kan seinere koste dyrt.

- Det presidentialistiske prosjektet er over, sa HDP-lederen Demirtas på valgnatta.

- Begynnelsen på slutten for AKP, uttalte nasjonalistenes leder, Devglet Bahçeli, mandag.

«Tirdag morgen kunne alle de som har mottatt trusler fra sin statssjef, framfor alt journalister og forkjempere for menneskerettighetene våkne med en virkelig lettelse. Tyrkia puster!», skriver Ahmet Insel, som har skrevet boka «Erdogans nye Tyrkia», i en kommentar i avisa Le Monde.

Tyrkia har nå fått et parlament uten like i historien, dersom vi ser bak partiene. Både kurderne, det største etniske mindretallet, og aleviene, det største religiøse mindretallet, har fått nesten like stor andel parlamentarikere som de utgjør blant innbyggerne. Kurderne får rundt 75 folkevalgte, de fleste fra HDP og fra AKP. Det er flere enn noen gang. Blant de innvalgte er Dilek Öcalan, som er niesa til Abdullah Öcalan, lederen for den væpnede gerilja-bevegelsen Kurdistans Arbeiderparti (PKK), som sitter i fengsel på livstid. Imidlertid har Erdogan forhandlet med ham i et par år om fred.

Aleviene, som har opprinnelse blant sjia-muslimene, vant denne gang om lag 70 seter. Det er fire ganger så mange som før. De fleste tilhører sosialdemokratene, CHP.

Armenerne, som ikke har vært representert på et halvt hundreår, har fått inn tre folkevalgte. De er fra AKP, CHP og HDP. Armenerne har hatt et anstrengt forhold til det offisielle Tyrkia på grunn av folkemordet mot armenerne i 1915, som landets ledere fremdeles ikke vil kalle et folkemord. I tillegg til de tre kristne armenerne er en kristen assyrer gjenvalgt.

98 av de 550 folkevalgte er kvinner. Dette er det høyeste antallet noensinne. Av disse vil et tjuetall bære hodetørkle i salen i parlamentet, noe som inntil nylig var strengt forbudt i den sekulære republikken. Men Erdogan og AKP fikk opphevet forbudet.

Med god grunn har EU mottatt utfallet av valget med lettelse og glede. Det samme gjelder naturligvis i NATO. Tyrkia er medlem av NATO, men ennå i forhandlinger med EU om medlemskap. Disse forhandlingene synes imidlertid evigvarende fordi enkelte sterke krefter i EU ikke vil ha Tyrkia med, og dermed har den innflytelsen EU alltid har over kommende medlemmer fordampet.

Andre krefter i EU er oppgitte over egen maktesløshet. De har sett Erdogan og Russlands president, Vladimir Putin, opptre som gode venner og leke seg med brikker i et strategisk spill. Tyrkia har den tyngde som landet har, med 75 millioner innbyggere og strategisk plassering ved Bosporos, der Europa møter både Midtøsten og Russland.

Med dette sammensatte parlamentet, med et svekket AKP og nederlaget for Erdogans maktdrøm blir det lettere for EU å få i gang fruktbare politiske samtaler med Tyrkia igjen. Men EU må snart bestemme seg. Nå arbeider EU-kommisjonen etter offisiell politikk for å få Tyrkia som medlem, mens medlemsland som Frankrike og Tyskland har satt bremsene på uten å si det høyt og klart.