Dødsangst og livsnerve

HUMLEBÆK (Dagbladet): Da Francis Bacon døde i Madrid for snart sju år siden, mente mange at maleriet gikk i graven med ham. Men heller ikke minneutstillingen over den britiske maleren - som åpnet på Louisiana lørdag - skriver seg inn som mediets nekrolog i kunsthistorien.

Døden går riktignok igjen som et hovedtema i den sikkert sammensatte presentasjonen, som institusjonen og utstillingsleder Steingrim Laursen har all ære av. Likevel er livs- energien et like markant trekk ved Bacons brutalt ærlige og suverent artikulerte billedspråk, som man nå for første gang møter i hele sin bredde her i Norden siden Moderna Museets retrospektive mønstring i 1965. Den gang var den omstridte irskfødte maleren i ferd med å få det internasjonale ryet som vokste til klassikerstatus lenge før 82-åringens hjerte sluttet å slå i Velazquez' by.

Angstfylt avmakt

Dialogen med den spanske barokkmesteren bidro sterkt til Bacons begynnende renommé på 50-tallet, da han på grunnlag av utallige reproduksjoner - og aldri øye mot øye med originalens selvbevisste blikk - malte sine parafraser over paveportrettet av Innocens X.

Louisiana lar oss møte fire versjoner av et degradert overhode, som både har abdisert til angstfylt avmakt og mistet troens lys innenfor Bacons mørke billedrom. Her er tre av de tidlige, kjente versjonene hvor ansiktene lukkes, forvrenges til grimaser og skrik, men også en malerisk listig utgave fra 1965 med prelaten paralysert på sin trone, mens det går en illevarslende blafring gjennom forhenget bak.

Imponerende nok har Laursen fått samlet en kvartett av Bacons ekspressive studier over det tapte van Gogh-motivet «Veien til Tarascon», som spiller seg ut med skingrende farger i egen sal. Hans romlig forvridde identifikasjon med den ensomme Vincent under Provence-lyset formidler også arvtakerens desperate isolasjon. Kanskje også en frykt for - i likhet med forgjengeren - å brenne seg ut på et tidlig stadium av livsløpet. I et par av Bacon-bildene faller ikke bare skyggen lik en dødssilhuett, men etser seg formelig inn i en kropp som er i ferd med å framtre lik et forkullet legeme.

Dyrisk liv

Bacon forvandler også forelegg fra pionerfotografen Muybridges bilder til særegne grep på sitt maleriske repertoar. De dokumentariske studiene av et forkrøplet barn som beveger seg på alle fire, framtrer i Bacons to versjoner med dobbel identitet mellom dyr og menneske. En unge som er lammet av den innebygde vold mot naturen som han ser i livsprosessene, men hvor den anatomiske forvrengningen mot det animalske ikke diskriminerer den handikappete som noe bestialsk vesen i malerens øyne. Paveportrettet er jo også et skrikende beist, og det dyriske framtrer med utemmet intensitet i de spastisk-homofile samleiescenene på 70-tallets triptykoner. sualitetens sfære framtrer som det felt hvor mennesker møtes i Bacons bilder, mens tryggheten fra en sosial horisont synes helt utradert i den summarisk malte bakgrunnen. Hans aggressive håndtering av de sanselig stofflige figurene får den nærmest muskulære energien til å pulsere i det fysiske møtet mellom mennene. Det er her noe av spenningen mellom Bacons nerveoptimisme og tankepessisme oppstår, og uttrykket i den malerisk muskulære energien forklarer noe av den vitalismen som han kunne overvinne sitt nihilistiske syn på verden med. Derfor fant Francis Bacon også en motpol til skrikets gapende sår - i den åpne munnens erotiske grådighet.

mellom menneske og dyr i &171;Forkrøplet barn som går på fire (etter Muybridge)» fra 1961.