Dødsbra - igjen

Death In Vegas fortsetter å lage stor, smart og skjønn panoramarock.

Det skal noe til for å overgå den moderne klassikeren «The Contino Sessions» fra 1999, men Richard Fearless, Tim Holmes og vennene deres befinner seg i hvert fall i nærheten.

Liam og Weller

Death In Vegas trykker på alle de riktige knappene med sin hybrid av morbid gnurerock (Velvet Underground, The Jesus & Mary Chain, My Bloody Valentine), store beats og snirklende klubbmusikk. Referansetung musikk laget av musikkelskere for musikkelskere. Det låter så riktig at det iblant kjennes både kalkulert og ikke så rent lite skrytete. De har til og med oppdatert seg på electro-fronten på «Hands Around My Throat» med hjelp av Detroit-duoen Adult. Men plata inneholder langt mer kjente gjester enn som så.

Denne gangen er Iggy Pop og Bobby Gillespie byttet ut med Paul Weller og Liam Gallagher (merk dere den parallelle generasjonsforskyvningen her), mens Jim Reid er erstattet av bror Williams ekskjæreste Hope Sandoval (Mazzy Star). Dot Allison (One Dove) er stadig med, og i tillegg bidrar Susan Dillane fra Woodbine med kjølig vokal eleganse flere steder.

For smarte?

Følelsen av at Death In Vegas er litt for smarte og kyniske (coverversjonen av kulthelt og Byrds-sanger Gene Clarks «So You Say You Lost Your Baby» med Paul Weller på vokal er et uimotståelig frieri til musikkanmeldere over hele verden) er likevel ikke nok til å smadre «Scorpio Rising»s status som ei på alle måter stor panoramarockplate.

Åpningssporet «Leather» er hypnotisk garasjerock spilt for klubbhoder. «Scorpio Rising» med Liam Gallagher er tung, psykedelisk britrock og tøffere enn alt på den siste Oasis-plata. De to sangene med Hope Sandoval, den banjo- og mandolinklimprende «Killing Smile» og den langsomme, svevende og sitarkrydrede «Help Yourself» er platas aller flotteste, begge med noen av årets skjønneste strykerarrangementer.