Dødsbra dødssyndere

«De syv dødssyndene»: Trolig ler Kristopher Schau og hans kompanjonger seg tvikrokete mens Alf Hildrum bærer seg skakk med pengesekken – på vei til TV2s eiere. Kristenfundamentalister gikk rett på limpinnen og seertallene rett til værs. Angrende annonsører kommer krypende tilbake. Vi har kjent på den dårlige ånden fra USAs kristne høyreside.

Det er nesten som man får lyst til å tilby sine tjenester for å bedre strategien til krenkede kristne. I stedet for å appellere til «vote with your remote» valgte aksjonistene strategien å få stanset programserien «De syv dødssyndene» gjennom påvirkning av annonsører og underskriftsaksjon. De burde ha visst bedre. Kommersielle tv-stasjoner forstår kun et språk: Seertall.

Aksjonene pirket bort i det ømtålige ytringsfrihetsaspektet gjennom krav om stans. Dermed ble motkreftene tent. Dermed økte interessen for programmet betraktelig. Og enda verre: Seerne fant sist torsdag ut at programmet var både morsomt og tankevekkende. En svovelpredikant kunne ikke ha angrepet fråtseriet bedre. Alle har sett langt mer provokative programmer før.

Så hva tente vekkelsen i de bokstavtros leir? Lanseringen av serien fortalte at «denne høsten vil kristendommen dø i Norge». Vi ser for oss spøkefuglene kose seg når reklameteksten ble utarbeidet. De evangeliske aksjonistene glemte å se deler av serien før de satte i gang. Trolig misset de at dødssyndene handler om katolsk teologi, også.

De som står igjen som tapere etter forsøket på USA-inspirert forbrukertaktikk, er de mange anstendige kristne her i landet som er like opptatt av ytringsfrihet som alle oss andre. Stans-aksjonene har ødelagt mer for kristendommen enn et rabiat hedningsamfunn ville klart. Mange sitter igjen med inntrykket at kristne er angstfylte og sneversynte. Og dessuten hyklerske: De kretsene av kristne som ropte høyest «ytringsfrihet» da islamister gikk berserk pga karikaturtegninger, de har nå ropt høyest «stans» av TV2s morsomme og lovende serie om dødssynder.