Dødsdom over bransjeavtalen

UNDER BRANSJESEMINARET

som Forleggerforeningen arrangerte på Lillehammer i helga, gjorde avdelingsdirektør Lasse Fridstrøm i Konkurransetilsynet det helt klart at Tilsynet ikke under noen omstendigheter vil godkjenne en ny avtale for bokbransjen som inneholder ett eller flere av disse elementene: fastpris, bokklubbprivilegier og skolebokmonopol. Dermed er i realiteten dødsdommen avsagt over de reguleringene som til i dag har gått under navnet Bransjeavtalen, og som har vært et vesentlig virkemiddel for å oppfylle de tre målsetningene norsk bokbransje har stilt opp for virksomheten sin: høy kvalitet, stor bredde og god tilgjengelighet. Men samtidig som det strides om midlene, ønsker alle - også Konkurransetilsynet - å opprettholde målene. Hvordan dette konkret skal gå til, har man ikke klare formeninger om. Man ønsker, man håper, man tror, man bedyrer, men man har ingen reelle alternativer. Og det viktigste kortet i kabalen - forfatterne - legger man stilltiende til siden, til tross for at det er denne gruppen som har svakest rygg til å bære nye spilleregler for bokbransjen.

SOM FORFATTER ER DET

min primære oppgave å skrive så gode bøker som mulig. Men det hjelper lite at jeg skriver godt, hvis det ikke finnes forlag som er villig til å bruke penger på å utvikle og gi ut manuskriptene mine, betale meg skikkelig for dem - og bokhandler som kan gjøre dem tilgjengelig for publikum. Tre spørsmål reiser seg i denne sammenhengen, og jeg stiller dem i første omgang til Konkurransetilsynets Lasse Fridstrøm og direktør Sindre Guldvog i Cappelen Forlag, som i denne sammenhengen taler med samme tunge:

1. Det er enighet om at frie bokpriser vil gjøre brede titler billigere og smale dyrere. Vil ikke dette gjøre terskelen for å gi ut ressurskrevende, men lite salgbare titler høyere? Hvordan skal man sikre bredden i utgivelsene når de nye økonomiske realitetene melder seg i redaksjonene?

2. Hvordan skal det kollektive avtaleverket, først og fremst Normalkontrakten, opprettholdes over tid når samme tittel kan selges til ulike priser alt etter hvor den legges ut til salg, og den økonomiske virkeligheten rundt hver tittel blir en helt annen enn den er i dag? For forfatterne vil det selvfølgelig være helt uakseptabelt å godta ordninger som gir dårligere betalt for bøkene våre enn i dag. Jeg snakker ikke om velstående næringsdrivende, hvis noen tror det, men om en yrkesgruppe med en gjennomsnittlig inntekt før skatt på kr. 173 000, ifølge ligningsattestene til stipendsøkerne 2003.

3. Hvordan skal man sikre et landsomfattende bokhandlernett med økonomi til å føre et bredt assortiment av samtidslitteratur og ikke bare et smalt utvalg lett salgbare titler? Abonnementsordningene har til nå sørget for dette, men de er ressurskrevende for bokhandlene og vil neppe bli videreført uten at man får noe igjen for det. Så vidt jeg vet, er det mildt sagt et usikkert politisk prosjekt å få nye statlige støtteordninger til for eksempel distriktsbokhandler.

DET PÅHVILER DE SOM

nå gjør sitt ytterste for å velte bransjereguleringer som alt i alt har fungert godt, et tungt ansvar: Det minste forfatterne kan kreve, er at dere legger konkrete alternativer på bordet. Samtidig vil jeg på det sterkeste oppfordre partene i de pågående bransjeforhandlingene til å vise kompromissvilje og bli enige om en ny avtale til beste for norske forfattere, lesere, bokhandlere og forleggere. Konkurransetilsynet har ingen rolle i dette spillet lenger. Det er de politiske myndighetene som til syvende og sist må avgjøre hvilke spilleregler bokbransjen skal følge i de kommende år.