Dødse fra tier'n

Blant høyblokker på Oslo øst vokste det fram et mytisk språk, for de innvidde. Nå røpes hemmelighetene.

Artikkelforfatteren er forsker ved NOVA. Dr. philos på avhandlingen «Drugs in adolescent worlds». Forskningsprosjekter om rusmiddelbruk, kriminalitet, vold, abort, seksuelle overgrep.

NY BOK SOM ÅPNES for første gang. Du merker det raskt: Her er det noe. Denne underlige opplevelsen av å bli tatt inn i et univers som er nytt, men likevel åpner for noe av din egen historie, som har ligget i skumring. Tittel: «Det som er strengt».

Forfatter: Hans Christian Grønn. Debutant, født 1973. Vokst opp på Lindeberg, i Groruddalen. For mange en anonym, kjedelig drabantby på Oslo Øst. Et sted som leksikonet tørt definerer slik: «Boligområde i Oslo, bydel Furuset, mellom Trosterud i sørvest og Furuset i nordøst, grenser mot Østmarka. Bebygd med blokker og småhus i 1970-årene. Næringsvirksomhet langs E6 i nordvest. Navn etter Lindeberg-gårdene.»

Men det er altså ikke dette som «teller», det er ikke dette som «gjelder», blant «fyrene» som fikk formet sitt språk og sin verden på Lindeberg, på slutten av 80-tallet.

DENNE BOKA ER ET ANNET SLAGS LEKSIKON - over det som ble viktig i forfatterens oppvekst. Det er en katalog over sånt som er «fark - samlebetegnelse på alt som er negativt», over ting som er «kokos - (adj.) dust, dårlig, sjanseløs, ubrukelig, nitrist». Men også over sånt som er - nettopp - «strengt - (adj., adv.) kult, fint, bra, supert, kraftfullt, gledelig. Strengt er sekkebetegnelsen på alt som er positivt i livet». Men nesten like bra er det som er « - (svensk, adj.) positivt ord, ikke så sterkt som strengt, men trivelig nok. I hovedsak benyttet om ting som er tilbakelent og preget av loose-het.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

GJENNOM KNAPPE STIKKORD risses opp en krets av seks - sju gutter som levde sine liv i og rundt Heggen Borettslag. Gjennom Heggen renner bekken som guttene var enige om at var alt vanns mor. Heggen var omgitt av andre borettslag, som Ospa, Furua, Pilen og Asken. Lenger borte, andre drabantbyer, som Høybråten og Ellingsrud, med andre fyrer, noen av dem strenge nok, til å få innpass på Lindeberg.

Men Heggen var verdens navle og pulserende midtpunkt. Det besto av gule høyblokker av mur. Det var et vakkert og godt sted å vokse opp. Gammel folklore ville ha det til at folk før Kopernikus trodde sola gikk i bane rundt Heggen. En myte?

Neppe, mente fyrene.

Vi innvies i en verden av fotball («Liverpool - klubben som teller»), etter hvert damer («damyr - jenter, forkortet myr»), og festing på steder som kunne ha høy tetthet av bra myr (i så fall det reineste «Babe Heaven - (eng.) en himmel full av jenter, et sted med ekstremt stor tetthet av gledelige go'biter»). Vi får høre om den subtile balansegangen mellom det som er strengt og det som ikke er det, og som innebærer at en for eksempel kan bli «ausdriten - (tysk), betyr som navnet indikerer at man har driti seg ut» eller enda verre - å bli det laveste av alt - en «koker - generelt håpløs».

Her finner vi kanskje språkets kjernefunksjon: innenfor og utenfor; fellesskap og utstøtning. Det er nådeløse, men nesten umerkelige distinksjoner mellom det strenge og det som ikke er strengt, men snarere kokete, koma, sjanseløst eller synkront. De likeverdige het en studie av sosialisering som kom for noen år siden. Barn lærer av hverandre var budskapet. Det er særlig sammen med andre barn at de lærer å tolke komplekse koder, at de utvikler et språk som vil hjelpe dem til å handle, i en verden som blir stadig mer kulturelt kompleks.

Tenk på «Historien» i Aulaen. Vi godtar den gamle mannens erfaring. Vi ser på barnet som betatt lytter. Vi tenker: Tryggheten ved at tradisjoner formidles, fra bestefar til barn, fra gammel til ung. Blant de likeverdige foregår det annerledes. Der ser du oftere barnet som handler. Der er det likeverdig fellesskap, men også ubønnhørlig kamp - om kjærester, status og deltakelse, om god og dårlig smak, om rett og galt. Gradvis kan det nedfelle seg i jevnalderfellesskapets subtile og komplekse språk.

Det er elementer av et sånt språk som skjuler seg bak bokas himmelblå omslag, som bare er brutt av et lite rundt bilde av en isbjørnskulptur. Hvorfor isbjørn? Slå opp på ordet senter: «'senteret' - Lindeberg Senter. Sentralt beliggende plass med egen kobberisbjørn. Samlingssted nyttårsaften.» Boka gir en generasjon et språk. Men den kartlegger også det mytiske språket til et sted - drabantbyen - som i sosiologiske studier gjerne har vært assosiert med avmakt og sosiale problemer.

DU LESER OG HUMRER LITT. Så et grøss av gjenkjennelse: «dødsen - teknikk man kan ta i bruk når man ønsker å komme fort ned fra for eksempel tier'n på Frognerbadet.» Bare to av fyrene på Lindeberg hadde dødsa fra tier'n. Du tenker: Tjue år tidligere, noen kilometer nordvest for Lindeberg, var det også bare to av oss gutta som torde å dødse fra tier'n.

Plutselig husker du de to som står der oppe, lukta av klor, noen jenter i bikini, at du selv frøys litt. Du tenker: Grønn er for seint ute. Det var vi som hadde urspråket. Egentlig er ikke begrepet streng, men mat. Du vet hvordan det skulle defineres: «mat - (subst.), betegnelse på riktig bra saker. En fotball du plasserer oppe i krysset, tre ganger på rad i danka. Ei jente med fin rumpe og trange beige Levis-bukser, på Årvoll-senteret. Ray Davies' åpningsriff i «You really got me».

Du får ta en prat med Grønn, tenker du. Forklare ham litt om hva som egentlig gjelder, hva som teller, og når det «egentlig» foregikk ...