Svarthvitt: Morten Krogvolds bilder er som regel i svart og hvitt. - Fordi det er paletten fra da jeg var liten gutt og lærte å like fotografi. Det er meg, sier han. 
Foto: Thomas Rasmus Skaug  / Dagbladet
Svarthvitt: Morten Krogvolds bilder er som regel i svart og hvitt. - Fordi det er paletten fra da jeg var liten gutt og lærte å like fotografi. Det er meg, sier han. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Dødsengasjert

Ingenting får mer liv i stjernefotograf Morten Krogvold (62) enn døden.

- Jeg skjønner ikke at folk ikke tenker mer på døden, sier Morten Krogvold og slår ut med armene. 

Seks minutter er gått siden vi banket på døren til studioet til den kjente fotografen. Vi trådte inn til sortmalte vegger, klassisk musikk fra filmene til den greske regissøren Angelopoulos? melankolske univers, og en kjapp leksjon i hvorfor ymse øst-europeere er mye dyktigere enn ymse Hollywood-regissører.

- De tar seg tid, sier Krogvold, som selv på under to minutt har servert kaffe, «værsågo, den er så besk at den passer for journalister og politifolk», sier han, og i samme åndedrag får vi høre at «det ideelle, dersom du vil ta et godt bilde av noen, er også å ta seg tid til å snakke ordentlig først. For å få en idé av hvordan et menneske er, må du tørre å snakke om alvorlige ting. Dét er jeg flink til, å snakke med folk, det var derfor jeg snakket med folk i 25 program på NRK, sant. Jeg misliker smalltalk. Hvordan kan folk ta seg tid til smalltalk? Det virker på meg som om mange lever uten vissheten om at døden står på skuldrene våre. 

Klask!

Vår forgjengelighet klaskes på bordet så purk- og pressekaffen skvalper.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var egentlig ikke det vi kom for. Vi ville høre om disse workshopene hans. Krogvold, som mest av alt er kjent for sine stiliserte, følsomme sorthvittportrett av kjente fjes, har i snart 23 år avholdt sagnomsuste, intense fleredagerskurs for snart fem tusen fotointeresserte. Det ryktes at han vekker deltakerne midt på natta for å spille Mahler. I slutten av måneden står kurs i København for tur.

Men nei. Her vanker død.

Speedy Gonzales: Morten Krogvold fyker inn og ut av kjøkkenet etter kaffe. 
Foto: Thomas Rasmus Skaug  / Dagbladet
Speedy Gonzales: Morten Krogvold fyker inn og ut av kjøkkenet etter kaffe. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet Vis mer

- Ethvert voksent, tenkende menneske må innse at dets situasjon er totalt ensom. Det eneste vi vet, det er jo at vi skal forsvinne. Tenk, jeg er allerede ferdig med åtti prosent av livet, og da beregner jeg at jeg skal være jævlig heldig og bli åtti år. I Norge blir man gjennomsnittlig 79,5, så la oss si jeg har levd 22.000 av mine 30.000 dager. Jeg har fått barnebarn. De skal jeg forlate. Og kona mi. Og døtrene. «Det er smerte i hver berøring», sier Stein Mehren. Jævlig godt sagt, for i omfavnelsen av et lite barn eller din elskede, ligger jo viten om at vi skal skilles ad. Likevel driver vi med smalltalk, sier Krogvold i tempoet vi forventer av en mann som har regnet seg fram til hvor mange dager han har igjen til å få sagt alt han har på hjertet.

Morbiditeten overrasker ikke. Parallelt med at hans populære portretter har fått stadig flere kjendiser til å løpe etter ham for å bli tatt bilde av, har Krogvold løpt etter døden for å ta bilde av den. Siden 1998 har han arbeidet med serien «Requiem». Drømmeaktige sorthvittbilder av alt fra dødssymbol som hvite hester til tåkelandskap, mumier og fuglelik. Men også bilder av levende.

Klask igjen. Et bilde av en gutt kommer på bordet.

- Dette er et nøkkelbilde som oppsummerer hvor jeg vil med prosjektet. Dette bildet har jeg tatt og videreutviklet av et gammelt fotografi som hang på et støvete loft i Krakow. Gutten mistet livet i Auschwitz. Mitt bilde ble seinere trykket opp på 80.000 boards og klistret opp i Bangladesh. Der hang gutten, i en sprell levende by, etter sin død. Dette fascinerer meg: Måten det kan oppstå nytt liv ut av et liv som ble borte. Fotografiet er uttrykket som mest av alt profilerer «memento mori, husk at du skal dø!».

- Til å ha død på hjernen virker du veldig livsglad, Krogvold.

- Det er jeg! Det er derfor jeg stusser over at vi virker så lite restriktive på hva vi bruker tiden vår til.

Her banker han plutselig i bordet:

- Dersom dette er knokkelmannen som banker på døra di og sier du har et halv år igjen å leve, vil du fortsette å følge med på realityserier? Jeg har møtt så mange dødssyke, og alle sier det samme: Vi glemte å være tilstede, kjenne på høsten, våren. Alle snakker om avkobling. Jeg tror vi trenger mer tilkobling. 

Ordet «tilkobling» bruker han også om de mange kjente portrettene han har tatt. Erik Bye med lurt smil. Odd Børretzen med djevelsk glimt i øyet. En alvorstynget Mandela. Krogvold sier, i motsetning til mange andre fotografer, at han ikke har ønske om å se noen slappe av foran kamera.

- Vi mennesker er jo på vårt styggeste når vi slapper av, sier han og lager en slapp dobbelthake og ler.

- Vi er på vårt vakreste når vi er konsentrerte. Her kommer vi inn på noe viktig. Hvor lite opptatt vi er av å være der. Dette må du skrive, nå må du være modig! Vi nordmenn har visst gjort «endelig helg» til et mantra. Alt handler om å bli ferdig med «den forpulte jobben». Og hva bruker vi de etterlengtede frikveldene til? Se på TV!, utbryter Krovold.

- Jeg synes folk skal hygge seg, det er ikke meningen å ødelegge weekenden til folk. Jeg koser meg, jeg også, ser «Skavlan» om det er interessante gjester, men det må være mer enn bare kos. Du har vel hørt om da en bekjent sa til Johan Borgen at han skulle hjem for å kose seg med en god bok? «Nå må De bestemme Dem! Enten skal de hjem og kose Dem, eller så skal De lese en god bok», ha-ha!

- Slapp av litt, Krogvold, tror du ikke folk bare vil slappe av litt?

- Jo, og det respekterer jeg. På sett og vis skulle jeg ønske jeg var slik selv. Jeg havnet en gang på et dansebandtreff i Svolvær. Der satt folk i grilldresser og cowboyhatter og hørte på danseband. Jeg skjønte jo at de hadde det fint, kanskje bedre enn meg, men jeg kan ikke høre på den salgs i mer enn ti minutter før jeg blir fysisk syk. Poenget er ikke å være snobbete, jeg er talsmann for at kunst ikke skal være snobbete. Mine bilder blir jo regnet for «kitsj» av mange. Jeg sier bare at vi er blitt så farlig opptatt av kos. Ja, jeg er redd for at vi fordummes.

Stjernefavoritt: - For å ta et godt bilde av noen, må jeg snakke med dem først, sier Morten Krogvold. Her forbereder han en photoshoot med soulartisten Noora Noor. Hun er forkjølet, men kommer innom studioet for forberedelser. 
Foto: Thomas Rasmus Skaug  / Dagbladet
Stjernefavoritt: - For å ta et godt bilde av noen, må jeg snakke med dem først, sier Morten Krogvold. Her forbereder han en photoshoot med soulartisten Noora Noor. Hun er forkjølet, men kommer innom studioet for forberedelser. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet Vis mer

- Men du er visst ikke redd for å legge deg ut med folk!

- Nei! Det er jo jeg som blir ledd av. Jeg liker Mahler, Beethoven, Dostojevski. Det er jeg som er utskudd!

 Omtrent her kan vi ikke annet enn spørre hvordan han tror han er blitt slik. Krogvold sier at det må være fordi han var syk som barn. Tre dager etter at skolen begynte, havnet Krogvold på sykehus i to år.

Å ligge på magen i ro, stort sett, var datidas kur for hoftesykdommen legg-calvé-perthes. Da han vendte tilbake til skolen, lå han milevis bak. Faren var overbevist om at sønnen ville ende opp som bryggesjauer.

- Tror du lærerne så meg? Nei! Ingen av dem. Skolen, den er for meg et sort hull, jeg hatet den. Samtidig takker jeg i ettertid Vårherre for årene på sykehus. Foreldrene mine kom med Life Magazine til meg. Jeg så fotografier tatt av de berømte fotografene, og jeg lå og hørte på radio. Den gang var NRK en kulturinstitusjon, jeg hørte Claes Gill, Sandemose... Jeg var for ung til å ha intellektuelt apparat til å ta imot, men jeg skjønte at det var noe der, noe forlokkende, noe enormt. Den dumme lille gutten fikk en anelse både av hvor ensomme vi er, og hvilken stor verden vi kan ta del av.

- Og nå underviser du selv på disse workshopene dine ved å holde folk våkne om natta med Mahler?

- Ha-ha! Bare tull! Det er så mange myter om meg! Sannheten er at vi jobber. Jeg ønsker å få alle med i en prosess hvor vi legger bort mobilen og konsentrerer oss. ganske enkelt. Folk tillater seg ikke det lenger, å bruke tid til å si: Hvem er jeg nå? Hvor vil jeg? 

Siden 1989 har Krogvold avholdt en rekke av workshopene i Vågå. Han er blitt bekjent med den overgrepstiltalte ordføreren Rune Øygard. På et tidspunkt skal Krogvold ha tatt portrett av jenta på forespørsel fra Øygard.

Konfrontert med tiltalesaken for første gang på lokalradio i bygda, buste Krogvold ut med at «dersom han har gjort dette, da blir jeg første mann som bosetter seg på Pluto». Nå står han på vitnelista.

- Det er noe jeg gruer meg til, og ikke noe jeg ønsker å snakke om. Det er bare å fastslå at dette er en tragedie for én av dem. Eller begge. Jeg angrer på min bombastiske uttalelse. Det er kun to mennesker som kjenner sannheten her. Vi kjenner vel egentlig ingen, et menneskes innerste hemmeligheter? Det er det jeg mener når jeg snakker om vår felles ensomhet. Det er et smertelig faktum.

Krogvold heller i seg mer kaffe som ganske sikkert vil redusere de 8000 dagene hans ytterligere.

- Men samtidig får den deg vel til å snakke fortere, så slik sett går det opp i opp, Krogvold?

- Haha! Ja, men er ikke det fint da, å prate, så lenge man snakker om noe ordentlig? Jeg sier det igjen, kos dere i helgen, men hvorfor ikke be venner på besøk for å snakke om noe viktig? Håp, død, lengsel, kjærlighet. Livet er så kort!