Dødsens alvor

Vi har ikke kultur for å snakke ofte om døden i Norge. Det meste som har med kirkegårder, begravelsesbyråer, gravferdslover og slikt er noe vi bare forholder oss til når vi blir nødt til det. Det har sine fordeler og ulemper. Alle trives best med døden på avstand. En åpenbar ulempe ved mangelfull åpen samtale om død og begravelse, er at mye har lett for å gå galt da. Aftenposten meldte nylig om problemet med flere tiårs bruk av likkleder av ikke nedbrytbare materialer. Omsetningen av døde kropper stanser opp i slike plastkleder. Gravene kan ikke gjenbrukes, og arbeidet i slike gravers omgivelser er ingen hyggelig oppgave. For dødens fagfolk er plastlikklede-saken like gammelt nytt som grådige begravelsesbyråer som snyter sorgknuste kunder, gjensalg av kister, svindel med gravferdsbiler og gravminner. Slike saker dukker opp i riksmediene med jevne mellomrom, men glemmes fort. Død er som nevnt greit lengst vekk unna.

Av alle de underfundige oppgaver jeg har hatt i livet, står min redaktørperiode for fagbladet Kirkegården i en særstilling. Ja, du leste riktig og bladet Kirkegården finnes fortsatt. Det jobber et par tusen mennesker på landets tusentalls kirkegårder. Død er også et fag. Mange av fagutøverne er anleggsgartnere som meg. I min redaktørperiode ble jeg naturlig nok kjent med og skrev om en lang rekke problemstillinger knyttet til kirkegårdsdrift. Jeg innrømmer at det ikke alltid var like enkelt å skrive sjelfullt, engasjert og underholdende om problemer med kvikksølvutslipp fra amalgamfyllinger ved kremasjon, konsekvenser av manglende fagkompetanse hos krematører, gjenglemte pacemakere og ovnseksplosjoner.

Det som rystet meg mest var å bli kjent med belastningene det er å være lokalkjent kirkegårdsarbeider som med alderen stadig gravlegger flere venner, og ikke får forståelse for særegne pensjonsordninger. Og altså ikke minst; opplevelser ved gravearbeider på kirkegårder med plastposegraver eller å grave på kirkegårder der kartgrunnlaget for eksisterende graver er mangelfulle. Mange kirkegårdsarbeidere har ufrivillig støtt på opplevelser få orker å høre mer om. Av den grunn særpreges mange av dødens fagfolk av en burlesk humor som neppe passer andre steder enn internt i faget. For egen del gikk jeg godt inn i min redaktørrolle ved å tenke på at ingen annen redaksjon i Norge bedrev mer dyptgravende journalistikk enn oss. Annonseselgeren min hadde for øvrig ingen enkel oppgave han heller. Tenk deg å ringe en annonsør og åpne samtalen med: Hei, det er fra Kirkegården.

Et tema jeg ved gjentatte anledninger skrev mye om, som heller ikke ble noen kioskvelter, er problemet med manglende kirkegårdsareal. Problemet har ikke blitt mindre siden jeg la ned redaktørpennen, snarere tvert i mot: Innen kort tid går vi tomme for kirkegårdsareal i norske bystrøk. Årsaken er at av de årlig omlag 42.000 menneskene som dør i Norge, kremeres kun tretti prosent.

Kremasjonsandelen har vært slik lenge og ser ikke ut til å endre seg. Siden en kistegrav opptar omlag to kvadratmeter, og gjerne vernes femti år lenger enn slik loven sier – tjue år – eskalerer arealbehovet kolossalt. Det sier seg selv: 30.000 kistegraver multiplisert med to kvadratmeter med bindingstid sytti år blir en diger eiendom, nærmere bestemt 4.200 dekar, eller det samme som 600 fotballbaner. En slikt arealreserve av nyttbar mark for kirkegårder finnes ikke i norske byer. Det er derfor grunn til å anta at mange bykommuner bryter Gravferdslovens krav om at det til enhver tid skal være ledig kirkegårdsareal tilsvarende tre prosent av befolkningen. I byenes randsoner bygges primært boliger og næring. Det betyr at framtidens kirkegårder må anlegges svært langt ut fra bykjernene. Er det ønskelig? Dersom kremasjonsprosenten øker fra dagens tretti, vil arealbehovet åpenbart minske. En urnegrav opptar en sjettedel av arealet til en kistegrav. Skal en med arealproblemet i hånden dermed kreve kremasjon? Det vil antagelig stride mot manges overbevisning.

En kan tenke seg at en framtidig løsning, slik det er vanlig i sydlige land, er å bygge betongbygg, liknende miniboligblokker, spesialkonstruert til kistegraver. Naturlig omsetning i slike kistegraver skjer ved tilførsel av lesket kalk i kistene. Det gjøres allerede i dag i eldre, jordbundne kistegraver og er en mulig teknisk løsning på de over nevnte plastposegravene.

Vertikalt anlagte kirkegårdsbygg kunne gjerne anlegges i områder av dagens kirkegårder som har passert fredningstiden på førti år. Med en slik løsning ville en uten problemer kunne oppfylle arealkravet til kommende døde i tusen år til, men det krever en dødsens alvorlig debatt. Orker vi det?