- Dødsfrykten blander seg med en grotesk slakteglede

Heftig zombie-action i «Left 4 Dead».

ZOMBIER HAR GÅTT fra å tradisjonelt være blodtørstige, hjernedøde og trege monstre, til å bli blødtørstige, hjernedøde og ekstremt kjappe monstre.

Det er liksom ikke skummelt med en vaggende idiot med likånde som du enkelt kan løpe fra. Men når zombiene kommer sprintende, gjerne i flokk, da er det lov å begynne å svette.

Zombier sprintet i filmen «28 Weeks Later», de var ekstremt agile i «I Am Legend» - og jaggu er de ikke dødsens kjappe også i «Left 4 Dead», det nyeste actionspillet fra «Half-Life»-skaperne Valve.

KJAPPHET ER VEL nøkkelordet for spillet som helhet. Det er ingen rom for verken dveling eller sniking når fire overlevende etter at en hel by er blitt zombiefisert skal komme seg i sikkerhet, mens blodtørstige vesener i hopetall rundt hvert eneste hjørne.

Der zombiene kanskje klarer å løpe raskere enn deg, har du heldigvis en hjerne som jobber raskere enn deres - samt det heldige fortrinn at du lett kan meie dem ned i stort antall med våpnene dine.

I overflaten er det pent lite som er sofistikert med spillets framtoning. Her er det lineære brett stappfulle med zombier som du må drepe, før de dreper deg.

UNDER OVERFLATEN finner du imidlertid et svært godt og involverende spill som lett klarer å skille seg fra andre zombieskytespill som måtte være på markedet.

Når du spiller gjør du godt i å til enhver tid holde deg i nærheten av de tre andre overlevende, ettersom du ikke har sjans i havet mot alle zombiene om du skulle ende opp alene.

Dere hjelper ikke bare hverandre med å skyte zombier som angriper andre i gruppen, men straks livet ebber ut må de overlevende hjelpe hverandre med bandasjering og gjenoppliving.

DET AT DU ALLTID er i nærheten av de andre spillerne er ikke tilfeldig, rent spillemessig. «Left 4 Dead» er nemlig lagt opp til å være en sosial opplevelse, der du oppfordres til å spille historiedelen i samarbeid med opptil tre andre spillere.

Rent objektivt er kanskje historiedelen kjapt overstått, med fire hoveddeler delt inn i kapitler (alle tilgjengelig helt fra start). Men akkurat som med «Counter-Strike» er det lett mulig å spille brettene igjen, og igjen og igjen.

Straks du beveger deg over i den klassiske flerspillerdelen, begynner det virkelig å rocke. Her har du også mulighet til å spille en av de mange zombietypene som herjer rundt i forsøk på å knerte alle de overlevende.

Fire spillere er da i rollen som menneskene, mens resten av spillerne kan tre inn i rollen som spesialzombier som er hakket hvassere enn den gemene vandødhopen.

DE FORSKJELLIGE TYPENE zombier, som er en smerte å møte i historiedelen, men en fryd å spille i flerspillerdelen, har vidt forskjellige egenskaper.

1

Den såkalte røykeren kan kaste ut en slags tunge som kan dra spillerne inn i et fastlåst og potensielt dødelig grep. Tanksen er et kjempebeist som, utelukkende bygget av rå muskler, verken er lett å ta knekken på eller å overleve i nærkamp. Jegeren er en hoppende snik som angriper når du minst venter det, og Boomeren kan både sprenge og spy zombie-tiltrekkende gugge over deg.

Du vil også møte på heksa, som ikke må tas lett på selv om hun i utgangspunktet framstår som en gråtende småpike. Om du kan, lister du deg helst utenom henne.

ALT HANDLER OM å overleve, bortsett fra når du spiller som zombie i flerspillerdelen - der må du regne med flere omstarter før alle de fire overlevende ikke lenger lever opp til den beskrivelsen lenger.

Når du står der med maskingevær og meier ned zombiebølge etter zombiebølge som kommer løpende rundt hjørner og gjennom vegger, blander dødsfrykten seg med en grotesk slakteglede som få andre spill klarer å overgå. Uansett hvilken modus du spiller i, er det ekstremt tilfredsstillende.

Valve har lang erfaring i å levere fra seg kvalitetsspill fra aller øverste hylle, og «Left 4 Dead» er intet unntak. Det er ingenting å utsette på atmosfære, spillmekanismer, variasjon, våpenhåndtering eller balansering, og på tross av en noe kort historiedel er det mange timer med blodig moro å hente i samspillet mellom venner og på nett.

Fun fact: Mike Patton, kjent fra fra Faith No More, gjorde en overraskende god jobb som det onde i «The Darkness». Han er også bindeleddet mellom «I Am Legend» og «Left 4 Dead»: Ikke bare er zombiene pokkers kjappe begge steder, men zombiebrølene i både filmen og spillet er preget av Pattons markante røst.

- Dødsfrykten blander seg med en grotesk slakteglede