Dødshjelp eller lindring?

DØDSHJELP: Jarle Ofstad hevder i en kronikk 17. sept., «Flertall for dødshjelp», at det nå er «beleilig tid» for en politisk debatt med fokus på endring av den nå over 100 år gamle Straffelovens § 235, som forbyr eutanasi. Han mener at norske leger allerede praktiserer skjult dødshjelp. Spesielt nevnes også legeforeningens retningslinjer for lindrende sedering av døende som en «selvbeskyttende tildekning av eutanasi». Ofstad hevder at legalisering av dødshjelp vil åpne for en ny mulighet til å løse problemet med den uutholdelige lidelse og smerte.

Dødshjelp reiser flere etiske, juridiske, medisinske og politiske spørsmål.

Skal helsevesenet:

Møte individets behov og rett til kontroll i alle livets faser?

Levere død på bestilling? Hvem skal da utføre handlingen?

Skal andre – f.eks pårørende – kunne rekvirere dødshjelp under påskudd av at pasienten selv ville ønsket det? Kan dette misbrukes?

Vi vil påstå at meningsmålinger ikke er egnet som grunnlag for å endre lovverk og dermed praksis. Legeforeningen utga retningslinjer for lindrende sedering til døende i 2001. Videre har Norsk forening for palliativ medisin gitt ut Standard i palliasjon (lindrende behandling) i 2004 og retningslinjer for symptomlindring i 2007, anbefalt av legeforeningen. Symptomlindring er blitt betydelig bedret. Det er nå team for palliasjon ved flertallet av sykehusene. Men fortsatt har over 50 % av sykehusinnlagte kreftpasienter smerter (2004). Vi vet at hvis vi organiserer tilbudet bedre, vil det være mulig å redusere pasientenes plager.

En liten gruppe pasienter har så komplekse og uutholdelige plager at det kreves stor innsats med høyt kompetent personell som i dag finns på få sykehus. Hjelpen for disse pasientene er ikke en liberal eutanasilov, men et bedre utbygd palliativt tilbud.

Hos noen få døende pasienter, som selv ønsker det, er det aktuelt å gi lindrende sedering. Pasienten får da leve livet ut – uten store plager. Vi tar avstand fra Ofstads påstand om at «lindrende sedering til døende er en tredje form for eutanasi». Den viktigste forskjellen er målet med behandlingen. Eutanasi er en bevisst handling for å forkorte livet. Ved lindrende sedering er hensikten å lindre. Medikamentene doseres til minste effektive dose som gjør pasienten bevisstløs, pasienten kan leve i flere døgn under overvåkning av helsepersonell, eventuelt avbrutt av oppvåkning. Behandlingen gjøres i et miljø med høy kompetanse og benyttes ved fysiske plager som har vist seg upåvirkelig av andre medisinske behandlinger. Behandlingen kan når som helst avsluttes, men fortsettes vanligvis inntil døden inntreffer på grunn av sykdommen.

Endring av straffeloven må baseres på etiske vurderinger. Et grunnleggende prinsipp i medisinsk etikk er ikke-skade og hjelpe-prinsippet. Dette favoriserer bruk av palliasjon, der alle metoder må forsøkes. Prinsippet står i motsetning til dødshjelp som tar liv (skader) og i tillegg innebærer en reell fare for misbruk ved at den brukes på pasienter som er blitt plagsomme eller ressurskrevende.

I dag har de fleste av landet sykehus et godt tilbud i lindrende behandling. Vi ønsker ikke en helsetjeneste som rokker tilliten til livshjelp. Hvis dødshjelp innføres som mulighet, åpner vi for en skepsis til helsetjenesten som vi ikke kan se konsekvensene av.

Ofstads innspill kan skade arbeidet for å hjelpe alvorlig syke og døende med uutholdelig lidelse. God lindrende behandling, inkludert lindrende sedering i helt utvalgte tilfeller, vil redusere og forhåpentligvis eliminere etterspørselen etter dødshjelp!