Dødshjelp: en entydig handling

Dødshjelpsdebatten preges av feilinformasjon. Det er ikke sant at dødshjelp foregår i stor skala og at mange må dø med svære smerter. Aktiv dødshjelp er en entydig handling og klart forskjellig fra smertebehandling og avslutning av livsforlengende behandling, som feilaktig kalles passiv dødshjelp.

Sissel Benneche Osvold gir i Dagbladet 9.10.98 en god oversikt over den norske dødshjelps-debatten. Tilhengere av legalisering hevder at dødshjelp i dag foregår i stor skala i det skjulte, at den skjer kamuflert som smertelindring eller ved å stoppe behandling og at flertallet av leger er tilhengere av dødshjelp. Dessuten hevder de bl.a. at det er en glidende og uklar overgang mellom å ta liv på en aktiv måte og det som misvisende er blitt kalt for passiv dødshjelp, nemlig å avslutte intensivt livsforlengende behandling eller å gi smertelindring. Dette er udokumenterte og gale påstander som til stadighet blir framsatt og som folk flest dessverre etterhvert begynner å tro på.

I en kronikk i Dagbladet 13.10.98 hevder Kari Vigeland at motstanden mot legalisering av aktiv dødshjelp i stor grad bygger på redselen for at moral vil forvitre dersom man bryter med religionens påbud. Vi som er mot eutanasi og samtidig medlemmer i Human-Etisk Forbund passer ikke inn i hennes båstenkning om at «livssynsforankrede verdier ligger til grunn for ulike holdninger til aktiv dødshjelp». Ut fra daglige praktiske erfaringer med smertebehandling og intensivmedisin vil jeg kort og godt hevde at grunnen til at mange human-etikere er for dødshjelp er feilaktige oppfatninger om situasjonen i norsk helsevesen og om døende.

Kort oppsummert er situasjonen følgende ved Regionsykehuset i Trondheim (RiT) som er representativ for andre sykehus i Norge: 1) Et stort flertall av legene er mot dødshjelp. 2) Dødshjelp forekommer ikke og betraktes som en uhørt handling. 3) Avslutning av intensivt livsforlengende behandling foregår ikke slik at den på noen måte kan grense opp mot aktiv dødshjelp. 4)Ved å benytte nye kunnskaper forkorter ikke smertebehandling dødsprosessen. 5) Det er ikke slik at mange pasienter må dø i store smerter fordi det ikke finnes god smertebehandling.

1)Når det gjelder påstanden om at norske leger er tilhengere av aktiv dødshjelp, bygger denne på fri fantasi. Osvold skriver at det i rettsforhandlingene mot Sandsdalen i fjor ble påstått at en hemmelig avstemning ville ha vist at flertallet av norske leger går mot Legeforeningen og støtter aktiv dødshjelp. Dette kommer i et underlig lys når to nylig gjennomførte anonyme undersøkelser viser en massiv motstand mot dødshjelp blant leger.

2)Vedrørende omfanget av skjult dødshjelp, bør det telle mer at leger med ansvar for smertebehandling og intensivmedisin rapporterer at dødshjelp ikke forekommer, enn at leger som står fram offentlig som tilhengere av dødshjelp påstår at dette foregår i stor skala. De fleste vil nok finne det sannsynlig at de sistnevnte i større grad blir kjent med et svært spesielt utsnitt av virkeligheten.

3)Når det gjelder påstanden om at avslutning av livsforlengende behandling grenser opp mot aktiv dødshjelp, er denne totalt meningsløs for oss som arbeider på intensivavdelinger. Vi legger vekt på å informere og samtale med pårørende til håpløst syke når alt håp er ute, og med pasienten, hvis det er mulig. Det faller da naturlig for de aller fleste å be om at unødig livsforlengende behandling blir avsluttet. Å unnlate å starte livsforlengende behandling er noe fundamentalt annet enn å gi et dødelig medikament, å la dø noe helt annet enn å ta liv. I det første tilfellet er det grunnsykdommen som fører til døden, i det siste en ytre handling.

Enkelte har funnet det spesielt problematisk å se forskjellen fra aktiv dødshjelp når livsforlengende behandling alt er satt i gang og må avsluttes med en aktiv handling rent ytre sett. Det kan dreie seg om å fjerne intravenøs ernæring eller skru av pustemaskinen. Men i følge jussprofessor Erling Johannes Husabø som har skrevet en viktig bok om disse temaene, har vi leger støtte i den internasjonale juridiske litteraturen når vi mener at det ikke er noen vesensforskjell på f. eks. å skru av respiratoren og å la være å bruke den. Rettslig sett kan ikke dette likestilles med å ta liv.

Mange blir naturlig nok skremt av at den teknologiske utviklingen gjør det mulig å holde døende pasienter i live i månedsvis ved bruk av f. eks. hjertestyrkende medisiner, pustemaskin og kunstig nyre. Vi leger har ikke alltid vært like flinke til å tøyle vår behandlingsiver og vise respekt for pasienters og pårørendes ønske om å få dø i livets sluttfase, men vi har definitivt blitt mye bedre. De som krever medbestemmelse over behandling i livets sluttfase blir i stor grad hørt, og uansett kan de hevde denne retten uten å måtte arbeide for å legalisere dødshjelp, slik noen later til å tro.

4)Det andre området der begrepet «passiv dødshjelp» brukes feilaktig, er innenfor smertebehandling. Det påstås at slik behandling brukes som skjult dødshjelp. Som representant for de leger i Norge som har hatt mest å gjøre med smertebehandling av langtkomment syke de siste årene, må jeg få protestere på det heftigste mot dette.

I Aftenposten 12.10.98 hevder universitetsstipendiat Kjell V. Andorsen følgende: «Legene mener at hvis intensjonene er å ta liv, er det galt. Dersom det handler om aggressiv smertebehandling i den forstand at man vet at medisinene man gir vil ta livet av pasienten, er det akseptert.» Medisinerstudentene i dag lærer tvert i mot hvordan de skal gi god smertebehandling uten å gi overdose som kan hemme pusting og framskynde død.

Forskning bl.a. ved RiT viser at kontrollert tilførsel av morfin går med til smertelindring så lenge man har smerter, og at det blir pusteproblemer først når dosene blir unødig høye. Tidligere ga man store ukontrollerte injeksjoner, og dette kunne framskynde døden pga. overdose. Vi finjusterer nå morfinbehandlingen til for eksempel svake og smertepåvirkede kreft- og MS-pasienter med bl.a. infusjonspumper og overvåkningsrutiner, uten å påvirke respirasjonen. Når slike prosedyrer følges, kan man helt klart dokumentere at intensjonen er smertelindring, og ikke skjult dødshjelp. Man slipper å forholde seg til legens påståtte intensjoner, som Andorsen juridisk sett forståelig nok finner uten betydning.

5)Tilhengerne av eutanasi gir inntrykk av at mange kan forvente seg en smertefull og grusom død. Med slike skremmende utsikter er det ikke rart at mange blir tilhengere av dødshjelp. Det vi sikkert kan si er at problemene med smertefulle dødsleier har blitt drastisk redusert og at behandlingsmulighetene har blitt betydelig bedre. Mens mange som fikk kreftdiagnosen for ca. 20 år siden fikk rett i sine bange anelser om at de ville få en smertefull død, kan vi leger som arbeider mye med smertebehandling nå si at vi i nesten i alle tilfeller vil kunne gi en pasient i livets sluttfase en akseptabel smertelindring.

Nå er det opp til utbyggingen av helsevesenet at kunnskapen om smertebehandling skal komme alle langtkomne syke til gode. Og det er kanskje enda viktigere med styrking av eldreomsorgen og psykiatrien på en slik måte at langtkomment syke og gamle kan få hjelp til å mestre depresjon, kriser og følelse av uverdighet. Human-Etisk Forbund, som Vigeland har vært generalsekretær for, burde være en pådriver for å styrke de menneskelige sider i nærmiljøet, velferdssamfunnet og helsevesenet, slik at langt flere kan få en verdig avslutning på livet. Dette må være en klart viktigere sak å prioritere nå før vi møter eldrebølgen, enn å gjøre eutanasi til ny kampsak, som forøvrig vil splitte forbundet.

En del tilhengere av legalisering har offentlig sagt at de vil kreve rett til eutanasi om de blir dødssyke med ulidelige smerter. Jeg for min del har konkret visshet om at det finnes god smertebehandling. I stedet vil jeg protestere mot en lovendring som kan bidra til et enda kaldere samfunn som ser på dødshjelp som en av metodene for å løse gamle og langtkomment sykes depresjon, ensomhet, smerte og økende følelse av å være til byrde.