Dødshjelp og livssyn

Debatten om selvbestemt død og eutanasi er igjen blitt aktualisert ved at saken mot legen Christian Sandsdalen i dag skal opp for lagmannsretten. Dødshjelpsdebatten må forventes å fortsette som en av de viktigste konkrete verdidebatter i årene fremover. Jeg vil her fokusere på de livssynsforankrede verdier som ligger til grunn for ulike holdninger til aktiv dødshjelp (eutanasi).

Både i den internasjonale og norske dødshjelpsdebatten er det to motstridende etiske syn som kommer til uttrykk: 1) Det religiøst begrunnede syn om at ikke mennesket selv, men bare Gud har rett til å bestemme over liv og død, 2) hensynet til hva som vil være i den håpløst sykes beste interesse (best interest-argumentet). Argumentene - eller posisjonene - hører hjemme i ulike etiske tradisjoner.

Med innføringen av kristendommen i Europa ble suicid og dødshjelp (eutanasi) forbudt; livet var en gave fra Gud og kunne derfor ikke velges bort. Lidelsen, uansett hvor forferdelig og tilsynelatende meningsløs den måtte være, ble betraktet som en byrde pålagt av Gud selv og av grunner bare Han kjente til. Denne byrde måtte mennesket bære inntil Gud tok livet tilbake. At «mennesket bare har bruksrett til sitt eget liv, mens Gud har dominium over liv og død» blir ofte hevdet av motstandere av selvbestemt abort og aktiv dødshjelp i dagens debatt.

Best-interest-argumentet har sitt utspring i verdslig og humanistisk tenkning. Uten å bekjenne seg til noen spesiell filosofi eller ideologi, vil målet være et best mulig liv her og nå. Følgende tre etiske prinsipp, eller verdier, fremheves av verdslige og humanistisk orienterte filosofer og etikere i dagens dødshjelpsdebatt: 1) respekt for den personlige autonomi (selvbestemmelsesrett), 2) velgjørenhet - å fremme det gode (beneficience), og 3) rettferdighet. Selv om disse prinsippene ikke alltid enkeltvis kan følges helt ut, utgjør de en etisk base for moralsk relevante avgjørelser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Utfra respekten for den håpløst sykes autonomi og verdighet vil den sykes kompetente anmodning stå helt sentralt i spørsmålet om aktiv dødshjelp.

- Å gjøre det gode i denne sammenheng forutsetter at man erkjenner at pasienten er et unikt menneske som skal behandles med respekt. Det inkluderer alle handlinger og strategier som helsepersonell anvender for å redusere lidelse hos pasienter, inkludert effektiv behandling av smerte og andre symptomer og sensitiv psykologisk (eventuelt åndelig) støtte. Det kan også inkludere eutanasi når ingen annen mulighet gjenstår.

- Det bryter med rettferdighetsprinsippet at de aller sykeste og mest hjelpeløse, ute av stand til å ta sitt eget liv selv, ikke skal ha mulighet til å velge seg ut av livet, så lenge de mindre hjelpeløse har en slik mulighet ved at de kan begå suicid.

Både det religiøse argumentet om ikke å ta liv, og best-interest-argumentet har etter min oppfatning en pliktetisk karakter. I motsetning til den kristne forpliktelse om lydighet overfor Gud (overholde Hans bud eller påbud om å utøve eller ikke utøve visse handlinger), ligger det i best-interest-argumentet en selvvalgt medmenneskelig forpliktelse om å handle i den håpløst sykes beste interesse.

De konsekvensetiske argumentene imot aktiv dødshjelp synes ulikt realistisk funderte. Noen ganger kan man få inntrykk av at det dreier seg om vikarierende motiv for en underliggende religiøs motivering. For eksempel gjelder dette argumentet om at konsekvensen av å akseptere aktiv dødshjelp vil være et forringet palliativt (lindrende) tilbud til dødssyke mennesker. I stedet for god behandling, omsorg og pleie vil den syke og svake tilbys dødssprøyten, heter det. Forkjempere for aktiv dødshjelp på døende og lidendes premisser fremhever imidlertid at eutanasi i spesielle situasjoner skal være et supplement, en siste utvei, etter at alle akseptable kurative og palliative behandlingsmuligheter er uttømt, og aldri et alternativ til dette.

Men selv om man gjennom en omfattende opprustning av helseressursene på dette område (noe som kan synes sterkt påkrevet i vårt land, men som man kan stille seg tvilende til at blir realisert) vil kunne redusere omfanget av eutanasianmodninger, så vil man aldri kunne avhjelpe all lidelse og hjelpeløshet. Fortsatt vil det være noen som opplever lidelsen som så utålelig og meningsløs at vedkommende ber om hjelp til å befris fra livet.

Nederland praktiserer i dag, med støtte i loven, eutanasi på den sykes premisser . Det gjelder mennesker låst i meningsløs og irreversibel lidelse. Premissene er utviklet gjennom mer enn tyve års rettspraksis. En høyesterettssak i 1984 var presedensskapende. Retten konkluderte med straffrihet for en lege som hadde utført eutanasi for en håpløst syk og lidende 92 år gammel pasient. Retten mente legen stod i en konflikt mellom to uforenlige plikter som lege: å avskaffe lidelsen og å bevare livet til den syke. Man mente legen hadde valgt det riktige; det var ingen annen måte å avhjelpe smerter og lidelse på. Retten så valget av eutanasi som et eksempel på force majeure (nødrett). En senere omfattende undersøkelse av dødshjelpsrelaterte handlinger i Nederland (van der Maas o.fl.,1996) konkluderte med at det ikke har skjedd noen utglidning i praktiseringen av eutanasi etter lovfestingen i 1993. En leder i det prestisjetunge New England J. of Medicine konkluderte slik: «Dutch physicians continue to practice physician assisted dying only reluctantly and under compelling circumstances» (min utheving).

Flertallet (ca 75% av befolkningen i den vestlige verden støtter i dag at leger skal kunne gi eutanasi når uhelbredelig syke og lidende pasienter anmoder om det. Det har vært en markant økning i støtte for dette gjennom de siste ti- tyve år. Undersøkelser blant leger viser at rundt halvparten av disse ønsker en lovendring som gir adgang til å utføre eutanasi i spesielle situasjoner, og omtrent like mange ville da være villige til selv å utføre eutanasi.

Både i befolkningsundersøkelser og i undersøkelser blant leger og annet helsepersonell er religiøst engasjement den variabel som skiller klarest mellom dem som er for og dem som er imot aktiv dødshjelp. Likevel er det mange religiøst troende som stiller seg positive til dette. Både prester og (tidligere) biskoper har gått inn som ledere i interesseorganisasjoner for aktiv dødshjelp. De viser til gjensidighetsprinsippet og troen på en barmhjertig Gud .

I Norge viser både befolkningsundersøkelser og undersøkelser blant leger en betydelig mer restriktiv holdning til spørsmålet i sammenligning med andre vestlige land. I den siste meningsmålingen i befolkningen (Norsk Gallup A/S febr. 1998) ga 62% støtte til at leger skal kunne utføre eutanasi når en døende pasient med store lidelser anmoder legen om dette, mot 56% i en undersøkelse jeg selv foretok for ti år siden. Samtidig svarte nå flere avkreftende på spørsmålet, 23% mot tidligere 19%. Dette har sammenheng med at flere i dag tar stilling til spørsmålet. Den omfattende mediedekningen av Sandsdalen-saken i Oslo byrett siste høst kan ha bidratt til at tvilsprosenten har gått ned, samtidig som klart flere stiller seg positive til slik dødshjelp. I en undersøkelse blant norske leger stilte 17% seg positive til at leger skal kunne utføre eutanasi etter anmodning fra døende og lidende pasienter (Førde o.fl., 1997).

Det må antas å være flere årsaker til den betydelig mer restriktive holdning på området i Norge, spesielt blant leger. Professor i medisinsk etikk Knut Erik Tranøy har imidlertid beskrevet en særegen norsk tradisjon, spesielt på områdene selvbestemt abort og eutanasi: «En puritansk etikk blant en moralsk minoritet (min uthevelse) utøver en sterk innflytelse på utviklingen og manifestasjonene av den medisinske etikk. De som utøver denne innflytelse finner en særlig blant politikere, geistligheten, og ikke minst blant leger og sykepleiere.» (Theoretical Medicine, 1988, min oversettelse).

Debatten i dag (som tidligere) gir inntrykk av at et slikt mindretall synes å mene at moral vil forvitre, eller kollapse helt, dersom man bryter med religionens påbud. Enten det gjelder å la en gravid kvinne selv treffe avgjørelsen i spørsmålet om abort, eller å tillate en håpløst syk å bestemme over sin egen død. Likevel er det i Norge i dag et klart flertall som støtter aktiv dødshjelp, likesom kvinners rett til selvbestemt abort. Tendensen synes å være den samme som i andre land: Rettssaker som konkret belyser hva aktiv dødshjelp i realiteten handler om, bidrar til økt oppslutning om at slik assistanse i noen situasjoner bør være straffri.