Den kristne politiske filosofen John Locke (1632- 1704) - hvis tenkning har betydd svært mye for vår forestilling om ukrenkelige menneskerettigheter - formulerte for over 300 år siden (i 1689) «bruksrett»-argumentet på en måte som er direkte relevant for dagens debatt om aktiv dødshjelp. Han skriver: «Et menneske råder ikke over sitt eget liv, og kan derfor ikke ved overenskomst eller eget samtykke... stille seg selv under en annens absolutte... makt, slik at denne kan ta hans liv... den som ikke har rett til å ta sitt eget liv, kan ikke gi en annen rådighet over det.» Mot den kristne tenkningen stiller Vigeland en verdslig og humanistisk tenkning som fremhever «hensynet til hva som vil være i den håpløst sykes beste interesse». Sentralt i denne tenkningen står også, skriver hun, «respekt for den personlige autonomi (selvbestemmelsesrett)».

Denne verdslige og humanistiske tenkningen lyder jo både fin og moralsk riktig. Ikke desto mindre er den problematisk. Å være autonom betyr, enkelt sagt, at man er «selvstyrt». Men sjelden er man vel mindre autonom enn når man er lenket til sykesengen, deprimert, full av smerter og fortvilelse - og derfor ønsker å unnslippe det hele. Når en beslutning er så dramatisk - og ugjenkallelig - at den dreier seg om pasientens være eller ikke være, burde man, for å formulere det paradoksalt, nesten være frisk for å kunne ta denne i bokstavelig forstand fatale beslutningen. Den dødssyke kan derfor sies å være et paradigmatisk eksempel på et menneske med nedsatt, eller redusert, autonomi. Så hvordan kan man da tillegge autonomi (selvbestemmelse) slik vekt i forbindelse med aktiv dødshjelp?