Dødshjelp underveis?

Om noen uker (9. november) skal delstaten Washington på USAs vestkyst avholde folkeavstemning om legeassistert dødshjelp. Et lovforslag – Death with dignity act – er laget etter modell fra nabostaten Oregon, hvor leger kan utskrive dødbringende medisiner til pasienter med mindre enn 6 måneders forventet levetid. Pasienten må selv ta medikamentet når lidelsen blir uutholdelig. Etter 10 år med slik praksis i Oregon er det nå framlagt statistikk og forskningsresultater som har fått mange tidligere motstandere av dødshjelp til å snu, ikke bare i USA, men også i Europa. En redaksjonell leder i avisa The Oregonian oppsummerer denne stemningsendringen på følgende måte: «Motstandere, som oss selv, advarte om at loven ville få strømmer av sårbare pasienter til å begå selvmord, ramme handikappede og skape en opphopning av dødssyke som ønsket å dø ved hjelp av resepter fra legene. Etter 10 års erfaring med loven, har vi ikke sett noe slikt misbruk.» (13.1.08)

Forut for folkeavstemningen i Washington går debatten i stormkast i og utenfor regionen. Mange håper på en dominoeffekt av erfaringene i Oregon, og motstanderne frykter rimeligvis det samme. Temaet har lenge vært av de heteste også i California, og uansett hvordan det vil gå i Washington, viser meningsmålingene at andre stater snart vil komme på banen i nye oppgjør om dødshjelp. Den katolske kirke er spesielt aktiv i kampen, og satser store beløp på å bekjempe all liberalisering av lovene på dette område. 20 millioner kroner ble brukt til knusende kampanjer mot slike lovforslag i statene Michigan (1998) og Maine (2000), skriver American Medical Associations nyhetsbulletin Amednews. (12.5.08.) Tilhengerne disponerte småpenger i forhold, men det ser ut til at denne ulikheten nå er snudd opp ned. Katolikkene hadde pr. september i år «bare» samlet inn 2,4 millioner kroner til sin motkampanje i Washington, mens dødshjelptilhengerne har fått 11 millioner til sine aksjoner, hvorav mer enn 1 million er gitt av statens tidligere guvernør, den Parkinson-rammede Booth Gardner. En annen interessant endring er de positive kommentarene i media. Ved begynnelsen av dette året skrev redaktøren i The Seattle Times følgende:

«Assistert død for terminalt syke er humant, og kan bli praktisert på sivilisert vis, slik Oregon har vist oss. Ordningen gir et valg som benyttes av bare 2 promille, men for disse løser det et fryktelig problem.» (10.1.08). De fleste andre aviser i staten Washington støtter nå også lovforslaget om legeassistert dødshjelp, skriver Death with Dignity National Center på sin webside.

Bortsett fra religiøse organisasjoner er det i alle land legene og deres foreninger som har vært de sterkeste motstandere av aktiv dødshjelp, og disse er blitt tillagt den avgjørende autoritet i spørsmålet – ikke minst fordi den praktiske gjennomføring av medisinsk dødshjelp angår legenes yrkesutøvelse og yrkesetikk. Men det er ikke vanntette skott mellom de forskjellige land – eller delstater. Leger fra USA og Europa omgås og drøfter sine erfaringer. Og tonen er endret. Den medieeksponerte Terri Schiavo-saken i 2005 i Florida åpnet for en mer fordomsfri dialog i mange land. Også i Norge mente legenes talspersoner at væske- og næringstilførsel burde stoppes i Terri Schivaos tilfelle, selv om hun etter 15 år som ikkekommuniserende og hjerneskadet ikke var hjernedød.

Det er likevel «Oregon-modellen» som først og fremst har endret atmosfæren, og som har ført til at man nå kan ane muligheten for et kompromiss mellom dem som har basert sin motstand på den omdiskuterte dødshjelpen i Nederland – og dem som har forsvart en radikal form for eutanasi. Grunnen er at de dystre spådommer om katastrofale virkninger av Oregon-loven er gjort til skamme. Lederen for Oregon Hospice Association, Ann Jackson, sa i en uttalelse etter de første 8 år med den nye loven: «Oregons Death with dignity act er praktisert på ansvarlig vis, uten noen av de fryktelige konsekvenser som var spådd.» (Congressional Testimony.) År etter år har statens helsemyndigheter utgitt rapporter om praktiseringen av loven, tilgjengelige for alle på Internett. I en stat med 3,7 millioner innbyggere og 30.000 døde pr. år er det i løpet av 10 år (1997 – 2007) 341 personer som har benyttet legens resept til selv å avslutte livet, altså mellom 30 og 40 pr. år. Nesten dobbelt så mange hadde resepten liggende uten å innløse den, og mange tusen har visst at legen ville ha gitt dem den hjelpen de trengte – når og hvis de trengte den. Viktig for opinionen er det også at fokuset på alvorlig syke og døende har medført en fordobling av lindrende og beroligende omsorg. Ca. 90 % dør under pleie av hospicesystemet, de fleste i sine egne hjem.

Det viktigste argument mot lovlig dødshjelp er faren for utglidning. Også de som støtter retten til dødshjelp er enige i at dette hensyn må veie tungt. Flere forskningsrapporter har imidlertid konkludert med at lovregulert selvbestemt dødshjelp ikke har ført til slik utglidning. En rapport basert på et samarbeid mellom forskere ved fire universiteter i henholdsvis USA og Nederland, publisert i Journal of Medical Ethics 33/2007, viser at gamle, fattige, kronikere, psykisk ustabile eller demente ikke er i «risikosonen» for misbruk. De strenge forskriftene overholdes og kontrollrutinene er effektive. Rapporten gjelder dødshjelp både i Nederland og Oregon. . Men Oregon-loven er ikke så radikal som dødshjelplovene i Nederland, Belgia og Luxemburg, hvor en håpløst syk med uutholdelige lidelser kan be om en livsavsluttende injeksjon av sin lege. I Oregon er det pasienten selv som er aktør, noe som bekrefter det egne valg og personlige ansvar. Det er forståelig at mange leger finner en slik ordning mindre problematisk.

Justisdepartementet arbeider nå med forslag til revisjon av norsk straffelov. Det er for optimistisk å vente at folkets dokumenterte vilje imøtekommes i denne omgang, til tross for at vi har en justisminister som har uttalt offentlig at han for sin del ville ønske seg aktiv dødshjelp hvis hans siste dager ble uutholdelige. Men er det ikke nå bare et spørsmål om tid?