KOSTBAR SKALLE:  Damien Hirsts "For the Love of God" er laget av platina og 8601 feilfrie diamanter. Foto: Prudence Cuming Associates.
KOSTBAR SKALLE: Damien Hirsts "For the Love of God" er laget av platina og 8601 feilfrie diamanter. Foto: Prudence Cuming Associates.Vis mer

Dødskunst for milliardærer

Damien Hirsts diamantbeslåtte kranium er et spektakulært skue.

Kommentar

Er Damien Hirsts platinastøpte, diamantbeslåtte hodeskalle verdens flotteste kunstverk? Eller er det verdens teiteste? Vår tids Mona Lisa, eller en poengløs og hysterisk blanding av sjørøverflagg og Liberace?

Derom har de lærde stridt siden den glitrende skallen først ble presentert for en storøyd offentlighet i 2007. Sikkert er det at den i rene materialutgifter er verdens dyreste kunstverk. Den antatte prisen på 50 millioner britiske pund er for så vidt logisk, målt med markedets standarder — vi snakker tross alt om 8601 absolutt feilfrie diamanter, inkludert en stor, pæreformet en i panna, som til og med har sitt navn etter skallen: «Skull Star». Det er et navn som klinger av eventyr og mystikk, som fra en James Bond-film fra sekstitallet.

Og nå er den å se i Oslo, på Astrup Fearnley Museet, omgitt av de strengeste sikkerhetstiltak på noen norsk utstilling av samtidskunst. På tirsdagens åpning sto ridende politi vakt ved den lange køen av skuelystne, og vel inne gikk væpnede konstabler mellom mengden av høye hæler og stettglass.

Hirsts hode, kalt «For the Love of God» — kunstneren er kjent for sine svulstigpoetiske titler — er naturligvis hovedattraksjonen når museet nå setter hele sin Hirst-samling på utstilling. Skallen er riktignok ikke i Astrup Fearnleys eie, men det er den folk har kommet for å se.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og det vi ser er et objekt så estetisk og etisk ladet at det umulig kan overses av noen. Enten man liker eller ikke liker Hirsts kunst — og han har så visst laget mye som har satt den alminnelige kunstoppfatning på prøve hos både kjennere og lekfolk, fra døde dyr på formalin til fabrikkproduserte malerier av prikker: «For the Love of God» avkrever oppmerksomhet og umiddelbare spørsmål. Hvem eide den opprinnelige skallen? Hvor kommer diamantene fra? Og hva handler verket egentlig om?

I billedkunsten har hodeskallen til alle tider blitt brukt som et såkalt memento mori; en påminnelse om vår alles dødelighet.

Når Hirst så lesser ned dette symbolet for forgjengelighet med millionverdier og jordiske herligheter, blir resultatet et temmelig bisart uttrykk for det motsetningsfulle i skjønnheten, kunsten, karbonet og livet. Døden er endelig, skjønnheten falmer, men diamanter — og kunstneriske ideer — er evige.

«For the Love of God» er også et bisart uttrykk for koblingen mellom kunst og kapital — kunst som investeringsobjekt for de superrike i opplevelsesøkonomiens og «block buster»-utstillingenes tid. For mange er «For the Love of God» mest av alt det endelige beviset på pengekulturens seier over kunsten.

Ideene bak Hirsts verk er lette å fatte og lette å glemme. Verkets visuelle og konseptuelle umiddelbarhet er dermed også dets problem. Det er en begivenhet og en spektakulær opplevelse å se. Men du trenger ikke se det igjen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook