Dødslengsel i norsk rock

Vi kan ikke annet enn å klage.

På denne tida i fjor hadde platebransjen lagt seg ned for å dø, til lyden av voksenrock fra avdanka noen-og-femtiåringer med fornyede platekontrakter. Det var i hvert fall diagnosen i den obligatoriske selvpiskingen i norsk musikkbransje ved årets slutt. Da 2007 ebbet ut, kunne man telle vaskeekte platedebutanter hos de fire store plateselskapene på én hånd. Krise nå!

Nå er heldigvis musikkbransjen ikke ulikt den norrøne mytologiens Valhall. Festen går alltid videre uavhengig av virkeligheten utenfor, og man kan dø om igjen og om igjen. I år er det, i regi av Dagsavisen, den akutte, kritiske og praktisk talt uutholdelige mangelen på et band som kan fylle tomrommet etter Madrugada - det siste Store Norske Rockbandet - som har sparket opp en ny debattomgang hvor selvpisking, dommedagsprofetier og dødslengsel går opp i en høyere enhet.

Etter cirka sju gode år - 1998-2004 eller 2000-2006, alt ettersom hvordan du definerer det - er vi nå for alvor kommet i gang med de sju dårlige. Kanskje er vi midt i en katarsisøvelse som ikke kan ende i annet enn en ny gullalder for norsk rock - en hel generasjon ambisiøse band som opphever tyngdekraften i et platemarked på randen av det definitive sammenbrudd, og som deretter bytter på å selge ut Valle Hovin gjennom sommeren og spille fire-fem kvelder på rad i Oslo Spektrum om vinteren.

Norske musikkdebatter preges av selektiv hukommelse og mer eller mindre velrettede skudd fra hofta, og mangler som regel et minimumsnivå av realitetsorientering. Man glemmer at bobler kan sprekke og konjunkturer går sin gang. Ser vi i 2008 en markedsjustering etter kunstig høyt kursnivå for norsk musikk over mange år?

Hele den norske musikkoppturen gjennom 2000-tallet var i praksis resultatet av en storstilt dugnad, en slags bredfrontet revolt mot storselskapenes tvilsomme popkonstruksjoner og gammeldagse syn på hva kommersiell musikk kunne være. Undergrunnskraft, positive markedskonjunkturer (dette var før nedlastingshelvete satte inn for fullt), etableringen av Bylarm, et voldsomt oppsving i musikkdekningen i dagspressen og festivalboom førte til et massivt samlet oppsving for norsk musikk.

Ikke nødvendigvis kommersielt sett målt i salgstall, men i form av økt norskandel, internasjonal anerkjennelse, økt selvtillit ogutstrakt profesjonalisering av undergrunnsmiljøene.

Denne epoken - representert av så vidt forskjellige band og suksesshistorier som Madrugada, Röyksopp, Turboneger, BigBang, Kaizers Orchestra, Sondre Lerche, Thomas Dybdahl, St. Thomas, debutskiva til Briskeby, Morten Abels gylne soloår, og miljøene rundt plateselskapene Rune Grammofon og Smalltown Supersound - er de kanskje stolteste åra i norsk musikk noensinne. At alt dette tilsynelatende aldri kan bli like stort og viktig som tida da de fire store - Jokke, DumDum, Raga og DeLillos - herjet landet på 80-tallet, er i grunnen illustrerende nok for at suksesskriterier er relative når norsk musikk diskuteres.

Med suksess og fornyet selvtilliten gjennom 2000-tallet, har norsk musikkbransje endt opp med å bade i egen selvgodhet. Det er i lengden et lite fruktbart habitat. Man kan håpe at hardere tider fordrer nye tanker, ideer og revansjelyst. Følelsen av å kjempe seg oppover steg for sted, heller enn å svømme medstrøms, skal ikke undervurderes.

Dødslengsel i norsk rock

Og så bør man spørre seg om ikke det vi ser akkurat nå bare er den norske versjonen av et utbredt internasjonalt syndrom: Hvor er den nye stadionrockgenerasjonen? Har Sverige fått fram noe band de siste åra som står klare som fiks ferdige utfordrere til Kent? Har Coldplay kommet noen nærmere å bli det nye U2? Vi får vel bare lære oss å leve med at Norges største band akkurat nå, i tillegg til salige Madrugada, er Madcon, Vamp og Vassendgutane.

Kanskje har vi fått som fortjent alle sammen.

GULLALDER: 
Epoken - representert av så vidt forskjellige band og suksesshistorier som Madrugada, Röyksopp, Turboneger, BigBang, Kaizers Orchestra, Sondre Lerche, Thomas Dybdahl, St. Thomas, debutskiva til Briskeby, Morten Abels gylne soloår, og miljøene rundt plateselskapene Rune Grammofon og Smalltown Supersound - er de kanskje stolteste åra i norsk musikk noensinne, skriver Dagbladets musikksjef Sven Ove Bakke. Foto: EIRIK HELLAND URKE
GULLALDER: Epoken - representert av så vidt forskjellige band og suksesshistorier som Madrugada, Röyksopp, Turboneger, BigBang, Kaizers Orchestra, Sondre Lerche, Thomas Dybdahl, St. Thomas, debutskiva til Briskeby, Morten Abels gylne soloår, og miljøene rundt plateselskapene Rune Grammofon og Smalltown Supersound - er de kanskje stolteste åra i norsk musikk noensinne, skriver Dagbladets musikksjef Sven Ove Bakke. Foto: EIRIK HELLAND URKE Vis mer