Dødssymfoni

Lettlest og spennende lensmannskrim.

BOK: Bak en nesten skammelig uinspirert tittel skjuler det seg en kriminalroman som både byr på et klassisk mysterium og en stygg overgrepssak. Begge trådene er med på å drive handlingen framover, men det er nesten unødvendig, for Jørgen Jæger har en så frydefull fortellerevne som sender leseren hodestups gjennom to-trehundre sider på få timer. I sentrum står som vanlig den foretakssomme lensmannen Ole Vik, som opplever mer uro i bygda Fjellberghavn enn noen gang før. I løpet av én natt blir det gjort anslag mot flere mennesker i samme familie, blant annet mot kunstnersjelen Markus Kahrs, maestro og dirigent for distriktets symfoniorkester (ja, det finnes faktisk små orkestre i distriktene).Under etterforskningen kjører betjent Cecilie Hopen sammen med overbetjent Kristian Kvamme for å undersøke huset til Kahrs, men Kvamme har også en annen hensikt med turen. Det går stygt ut over Hopen, og etterpå suspenderes Kvamme fra stillingen - selv om han truer med at han er en nær venn av politimesteren.For dette handler også ganske mye om interne intriger i politietaten, om et lite lokalt lensmannskontor som lenge har følt seg overkjørt og nedvurdert av politistasjonen i byen Borg (som vi bare aner er Bergen). Lensmann Vik gjør uansett alltid som han selv vil, men når han og mesteren trekker i hver sin retning blir det ofte konflikter. De som leter etter en kriminalroman som er spennende, underholdende og lettlest, kan trygt kaste seg over «Dødssymfoni». Men det må sies at manuset hadde hatt godt av en runde til gjennom språkvaskeriet, både for å luke bort overflødige ord og annet rusk og for å gi språket et løft. Dette er tross alt Jægers tredje kriminalroman, og mannen har et utvilsomt bestselgerpotensial og et stort talent som intrigekoker. Da burde også forlaget jobbe mer med forfatteren for å fjerne typiske klisjeer som dukker opp litt for ofte i teksten.