Dødstall og ny politikk

Vurdert ut fra målsettingen om lav narkotikadød er norsk narkotikapolitikk en regelrett katastrofe.

I desember 2000 åpnet Pro-sentret et sprøyterom for narkomane i kjønnshandelen. Rommet var åpent et par timer om dagen. Her kunne tunge misbrukere sette noen av sine skudd i kontrollerte omgivelser sammen med personale spesielt trenet for oppgaven. Sprøyterommet fikk en kort levetid. Allerede 19. februar i år grep de ansvarlige myndigheter inn og stengte sprøyterommet. Da hadde sprøyterommet allerede rukket å ha 160 besøk. # En god narkotikapolitikk må være en allsidig narkotikapolitikk. Den må ha flere mål for øye. Mine målsettinger er omtrent slik: Færrest mulig som prøver stoffer for første gang, færrest mulig som blir hengende fast i stoffbruk når de først har prøvd, flest mulig avhengige stoffbrukere ut av stoffbruket, et best mulig liv for tungt belastede stoffmisbrukere, færrest mulig som dør av stoffmisbruk. I noen tilfeller kan disse målsettingene komme i konflikt med hverandre. Da må valg foretas, verdier klargjøres.

Norsk narkotikapolitikk er en ensidig narkotikapolitikk. Den styrende ideen har vært målet om et rusfritt samfunn. Mange kritikere av den rådende narkotikapolitikken er påpasselige med å påpeke at nye tiltak ikke rokker ved denne målsettingen, senest Bjørnhøy og Holstad i Dagbladets kronikk 28.4.

Om ingen begynner med narkotika, blir det heller ingen tunge misbrukere, sant nok. Selv om vi nøyer oss med å vurdere norsk narkotikapolitikk opp mot denne ene målsetting, er den jo ikke særlig vellykket. År etter år har forekomstundersøkelser vist oss at bruk av narkotiske stoffer er kommet for å bli. I 1999 har 27 prosent av ungdom mellom 15 og 20 år i Oslo prøvd hasj, sju prosent har prøvd amfetamin, 4,2 prosent har prøvd kokain eller crack, 4,6 prosent har prøvd ecstasy, og 1,2 prosent har prøvd heroin (fra «Rusmidler i Norge», 1999, s. 171).

Tiltak som kan gjøre hverdagen lettere for tunge misbrukere, eller som kan få ned overdosedøden, blir raskt avvist eller altfor sent innført av frykt for at stoffbruk skal få et stempel av legitimitet og dermed undergrave målsettingen om det rusfrie samfunn. Dette skjer uten at det er dokumentert at en alternativ narkotikapolitikk fører til flere brukere enn det den nåværende politikken har ført til. Vurdert ut fra målsettingen om lav narkotikadød er norsk narkotikapolitikk en regelrett katastrofe. Det er et hardt liv å være misbruker i alle land. Med døden som målestokk er det ulike mye hardere i Norden enn i andre europeiske land. I fjor døde 327 mennesker i Norge av overdose. Norge har 70 overdosedødsfall pr. million innbyggere. Sveits har 29, mens Nederland er helt nede i fire. Bare i Oslo er det nesten et tusentall døde av overdoser i løpet av nittiåra.

En arbeidsgruppe fra Europarådets sosialkomité har gått gjennom EU-landenes narkotikapolitikk. Komiteen slår fast at lovforbud slik det blant annet praktiseres i Norden og i Storbritannia, verken bidrar til å hindre narkotikabruk eller til å begrense antall overdoser. De ansvarlige for utformingen av norsk narkotikapolitikk - skiftende statsråder, varige rådgivere - har utviklet en selvbeskyttende argumentasjonsteknikk når de forferdelige norske dødstallene med ujevne mellomrom kommer på bordet. De svære forskjellene i død forsøkes forklart med årsaker helt løsrevet fra den rådende norske narkotikapolitikken. Knut Reinås - en mektig mann i utformingen av norsk narkotikapolitikk - henviser f.eks. til drikkekultur og den norske «flatfylla» i stedet for å se på dødens sammenheng med norsk narkopolitikk. Det siste skuddet i denne argumentasjonsfloraen er ideen om en særegen norsk sprøytekultur som brukes som et argument mot sprøyterom. Men en sprøytekultur kommer ikke rekende på en fjøl ut av et narkopolitisk tomrom. Det er god grunn til å anta at den norske sprøytekulturen er skapt eller i det minste festnet av den norske kontrollkulturen. Det trengs større mengder røykeheroin enn sprøyteheroin for å få den samme rusvirkning. Import av røykeheroin er i vårt sterkt kontrollerte miljø vanskeligere enn import av sprøyteheroin. Likeledes øker pågripelsesrisikoen ved å oppbevare stoff på seg - med tanke på senere røyking i et fellesskap - fremfor å sette et raskt skudd. Den sterke stigmatiseringen av norske brukere bidrar også til å skape en særegen norsk sprøytekultur. Det er god kriminologisk visdom at kontrollen setter sitt fingermerke på det som kontrolleres.

I flere år er det tatt til orde for at norsk narkotikapolitikk skal skifte hovedspor; fra en politikk som styres av målet om et rusfritt samfunn over til en politikk som minsker skadevirkningene ved rusmisbruk. Motvillig og langsomt har norsk narkotikapolitikk lagt om politikken på noen få områder, tydeligst og mest merkbart i forhold til metadonbehandling. Men heller ikke på dette området våges skrittet helt ut; det er intet eget tilbud for de dårligst stilte som ikke klarer å gjennomføre metadonoppleggene. Med det vanlige mønster og de rådende vinder kommer denne gruppen ikke til å få noe tilbud før om mange år, etter at mange av dem er døde og først da får æren av å bli et offentlig argument. Så åpner Pro-senteret meget fortjenstfullt et sprøyterom. Ikke uten freidighet griper myndighetene sine motstanderes hovedargument for en ny narkotikapolitikk og gjør det til sitt eget forsvar: sprøyterommet får ikke ned overdosedøden! Det var da heller ikke målsettingen, den var å forsøke å bidra til et noe mer verdig liv for tunge misbrukere. Så lenge det ikke kan sannsynliggjøres at sprøyterom fører til økt dødelighet, er dette argumentet helt irrelevant. Om livet blir verdigere, er det intet argument at dødeligheten ikke går ned. Ingen annen gruppe enn narkomane må oppleve at tiltak som gir dem en bedre hverdag, avvises med at tiltaket ikke senker gruppens dødelighetsrate.

Det andre hovedargumentet mot sprøyterom er faren for å styrke en farlig sprøytekultur, slik jeg har beskrevet ovenfor. Samtidig mistes poenget: Sprøyterom gjør sprøytekulturen mindre farlig. Det finnes mindre helseskader enn døden. Pro-sentret oppsummerer betydelige helseskader hos dem som besøkte sprøyterommet. Jeg har nå for øvrig den tro at et tilstrekkelig antall døgnåpne sprøyterom der rent, gratis stoff deles ut, også vil vise seg å få ned overdosedøden. Rent logisk er også det nye hovedargumentet om en styrking av sprøytekulturen en kortslutning. Det sies at sprøytekulturen er særegent norsk. Det må bety at de utenlandske byer som har sprøyterom, ikke har utviklet en særegen sprøytekultur. Skal det overhodet trekkes noen forbindelseslinjer mellom sprøytekultur og sprøyterom - jeg er i tvil om det er mulig - er den logiske konklusjonen å åpne sprøyterom, ikke å lukke dem.

Så lenge norsk narkotikapolitikk styres av en nidkjær forfølging av den ene målsetting om et rusfritt samfunn, blokkeres mulighetene til en allsidig narkotikapolitikk med et helt sett av målsettinger. Internasjonale erfaringer avvises fordi erfaringene oppfattes som en trussel mot målsettingen om et rusfritt samfunn. Det er denne lærdommen vi nå får repetert i debatten om sprøyterom. Tunge misbrukere er ikke verdige en politikk for sin egen skyld; signaleffekten - det feteste ordet i norsk narkotikadebatt - er gal i forhold til målet om det rusfrie samfunn. Sosialminister Ingebrigtsen gikk ut meget høyt på banen og krevde en opptrapping av metadonbehandling allerede på sin første ministerdag. Den gang lå hun i forkant. Tunge misbrukere la merke til hva hun sa og fikk håp om et mindre uverdig liv; en framtredende politiker så dem. Nå er sosialministeren tilbake i folden, der hvor hennes rådgivere vil ha henne. Vi får neppe oppleve en allsidig, ny norsk narkotikapolitikk før hele kobbelet av de gamle rådgivere med et tungt ansvar for den dødelige norske narkotikapolitikken skiftes ut. Da er det håp om at målsettingen om det rusfrie samfunn ikke lenger får lov til å utrydde alle andre målsettinger i narkotikapolitikken.