Dogmatikkens banalitet

Jørg Arne Jørgensen og Knut-Willy Sæther hadde mandag 11.06.2007 innlegget «Banalisering av religionsdebatten» på trykk i denne avisen. Undertegnede har hatt begge innleggsforfattere som forelesere, og håper dette svaret ikke kommer til å slå negativt ut på eksamenskarakterfastsettelsen som foregår i disse dager…

I sitt innlegg argumenterer Jørgensen og Sæther mot religionskritikerne Christopher Hitchens og Richard Dawkins’ nyutgitte polemikker mot bestående og ledende religiøse overbevisninger og dogmer. Beklageligvis roter Jørgensen og Sæther seg inn i stråmannsargumentasjon når de tillegger Hitchens og Dawkins noe de kaller «livssynet scientisme». Ifølge sosionom og dr. phil. Lars Gunnar Lingås, har alle livssyn tre aspekter felles: Et menneskesyn, et begrep om menneskelig erkjennelse av verden og en etikk. Scientismen, som kan forklares med «en overdreven tro på vitenskapens fortreffelighet og forklaringsevne», blir følgelig et naturalistisk syn, og dermed kun deskriptivt. Naturalismen forklarer kun hvordan verden (herunder også mennesket) er, men inneholder intet bør, som er en essensiell del av et livssyn – etikken. Således fremstår ikke scientismen som et livssyn, men som en virkelighetsanskuelse. Det vil altså si at Jørgensen og Sæthers innlegg kan avfeies på dette grunnlaget alene – men det ville vært bortkastet.

Jørgensen og Sæthers innlegg setter nemlig fokus på to viktige spørsmål:

Hvorfor skal religion på død og liv være atskilt fra vitenskap?

Hvordan kan det å avvise scientismen som virkelighetsanskuelse bidra til å fremme toleranse på tvers av tankesett og overbevisning?

Disse spørsmålene kan meget godt besvares på andre måter enn Jørgensen og Sæther gjør det. Religion har vært fremsatt som etiologi, og dermed vitenskap. Det er stor enighet i de aller fleste forskermiljøer om at når de bibelske skapelsesberetninger ble skrevet en gang i løpet av første årtusen i vår tidsregning, var dette for å forklare verdens tilblivelse, hvorfor kvinnen må føde i smerte og mannen arbeide på marken, og hvorfor mennesker bruker klær. Dette var vitenskapelige og filosofiske spørsmål man måtte svare på som best man kunne, ut fra de forutsetningene man hadde. Fortellingen om Noahs ark er på samme måte en forklaring på hvorfor regnbuen ble til, og Babels tårn er en forklaring på hvorfor mennesker snakker forskjellige språk.

Dawkins skriver i sin nye bok «The God Delusion» at det er den vitenskapelige hypotesen «det finnes en overmenneskelig, overnaturlig intelligens, som med viten og vilje designet og skapte universet og alt i det, inkludert oss» som kan og bør angripes med den vitenskapelige metode. Videre argumenterer han for at den teistiske gud som er transcendent, men som kan gripe inn i den immanente verden, følgelig vil påvirke verden på en måte som er målbar – og dermed også falle inn under vitenskapens domene. Denne argumentasjonen synes Jørgensen og Sæther å feie bort med en enkel karakteristikk om «scientismen» som «stagnert positivisme»". Dessverre er en slik avfeining verdiløs uten argumentasjon.

Det er ingen grunn til å avvise en sameksistens mellom vitenskap og religion. Vitenskapen er i sin natur kun deskriptiv, og vil kun forklare «hvordan», men aldri «hvorfor». Dette er et spørsmål enhver kan ha sitt eget svar på – da også svaret om at Gud satte i gang Big Bang fordi han hadde lyst, eller at Brahma sitter klar for å løse samme oppgave når Shiva har ødelagt universet. Vitenskapen vil for den enkelte, avhengig av religiøs tilhørighet, kunne forklare hvordan hhv. Gud eller Brahma har skapt verden. Dette trenger ikke være problematisk. Det er dogmatismen som gjør et slikt synspunkt problematisk. Dogmatikken er det største hinder for interreligiøs toleranse. Etter Luther har den kristne teologien i Norge generelt sett hatt en dreining bort fra det dogmatiske, og tilpasset seg vitenskapelige erkjennelser og forklaringer. Er dette egentlig et problem?

Avvisning av et synspunkt er ikke toleranse, og langt mindre respekt. Dersom Jørgensen og Sæther ønsker å fremme religiøs åpenhet og pluralisme, er det lite produktivt av dem å starte med å avvise scientismen, som de selv definerer som et livssyn. Den beste veien til religiøs toleranse er den samme veien som fører bort fra trangsynt dogmatikk – nemlig forståelsen for at mennesker er forskjellige. Undertegnede er av den oppfatning at religion, uavhengig av sannhetsverdi, er noe som ligger for dypt i mennesket til at man kan «bli kvitt den», som Dawkins synes å ønske. Det vil være mer realistisk og pragmatisk å fremme et relativistisk syn på overbevisning – en slags verdinihilisme. Den eksistensialistiske tanken om at man selv gir livet mening gjennom valg, er det beste utgangspunkt for åpenhet og toleranse omkring livssyn. Allerede Sokrates beskrev mennesket som et vesen med en innebygd sans for rett og galt, noe som har blitt grundig beskrevet i evolusjonspsykologien i nyere tid.

I Norge i dag er det få som tviler på at mennesker kan ha moralske kvaliteter uten å være bundet av religiøse dogmer. Det vil si at dersom menneskene innser at et annet menneske kan være like bra som en selv, uavhengig av tro eller overbevisning, er dette et uendelig mye bedre utgangspunkt enn å sette munnkurv på ateistiske polemikere som Hitchens og Dawkins – som utgjør minoriteten av en minoritet.

Avvisning av et synspunkt

er ikke toleranse.