Doktorgrad i en fart?

Et panel har evaluert norsk forskerutdanning. Hovedkonklusjonene fortjener offentlig oppmerksomhet og imøtegåelse.

Ifølge evalueringen har Norge for få doktorgradskandidater, doktorgradskandidatene er for gamle når de disputerer, gjennomstrømningen i doktorgradsstudiet er for dårlig, og forskningsmiljøene har ikke tatt et klart nok brudd med det som kalles dr.philos.-tradisjonen, dvs. den «gammeldagse», store doktoravhandlingen.

Panelet foreslår en rekke botemidler. Forskerutdanningsperioden bør gjøres fireårig. Men innenfor den samlede studiereformen vi nå får, vil det gi et ni års studium: tre år til Bachelor, to år til Master, og fire år til doktorgrad. Panelet vil korte ned ved å begynne doktorgradsutdanningen etter ett år med Master, altså en 3+1+4-modell. Det vil totalt gi åtte år, og utdanningen kan gjennomføres i yngre alder. Videre bør omfanget av avhandlingen reduseres.

Kvantitet

Samlende gir evalueringen uttrykk for en prioritering av kvantitet og effektivitet i forskerutdanningen snarere enn kvalitet og originalitet. Kvalitetsnivået og originaliteten i forskningen vil nesten med nødvendighet bli senket gjennom reduksjonen i doktoravhandlingens omfang og av ekspressfarten, med nedkorting av masterstudiet. De store vitenskapelige fremskritt skjer ofte i forbindelse med dypt originale bidrag som det tar lang tid å frembringe.

Evalueringens syn bæres antakelig fram av generelle kulturtrekk i vårt samfunn i dag, som legger vekt nettopp på kvantitet, effektivitet og rask gjennomstrømning.

La oss se litt nærmere på det. Det å halvere masterstudiet, et studium som i seg selv innebærer en reduksjon i forhold til nåværende hovedfag, legger opp til et heseblesende tempo, uten den grunnutdanning i forskning som masterstudiet er ment å gi, og uten pause i studiet henimot doktorgraden. Særlig er modellen farlig fordi den inviterer til et løp mot doktorgraden uten avbrekk med en periode ute i et liv utenfor akademia. Etter fullendt mastergrad på to år er det naturlig for mange å gjøre et avbrekk og utføre noe praktisk innenfor fagfeltet. Slik erfaring fra det virkelige liv, som et skritt på veien, anses i dag som meget verdifullt innen mange fag, som juss og samfunnsvitenskap. Tapet av denne mulighet vil være smertelig for fagene, bidra sterkt til nivåsenkingen og originalitetsreduksjonen, og gjøre utdanningen mindre relevant for det praktiske liv.

Dybdetenking

Vi mener man bør legge opp til en fullverdig master og et fire års doktorgradsstudium. Innvendingen vil straks være at da vil studietiden i forbindelse med doktorgraden bli forlenget. Ja, studietiden vil bli forlenget med ett år. Dessuten vil det for noen kunne bli en forlengelse ved at de tar et avbrekk etter master. Forlengelsene vil imidlertid gi den åpningen for dybdetenking og kvalitet som er så nødvendig, og som nå står i fare for å bli tilsidesatt. Vi ser det som et paradoks at man på den ene siden nylig har forlenget antall skoleår for barn og unge med ett år, dette ved at barn i dag begynner på skolen når de er seks år, mens antall år fra fullføring av videregående skole til doktorgrad skal forkortes med ett år.

Avskaffelse av dr.philos.-graden vil virke i samme retning. Dr.philos.-graden er viktig bl.a. for personer som av praktiske grunner ikke kan følge vanlig forskerutdanning eller som ikke passer innen vanlig forskerutdanning, og for personer som arbeider i det praktiske liv og tar opp viktig forskning som sidevirksomhet. Disse vil bli skrellet bort dersom dr.philos.-graden blir fjernet. Samtidig vil viktige og originale bidrag tilsvarende kunne bli skrellet bort.

Kort sagt: Vi engster oss sterkt for forskerutdanningens strømlinjeforming, som vil føre til kvantitet og effektivitet, men ikke sikre kvalitet og originalitet. Det Norge trenger, er et løft for kvalitet og originalitet i forskningen. Det krever andre virkemidler enn det den foreliggende evaluering legger opp til.