SKANDALE: Fyre-festivalen blir stående som et symptom på vår tids aller verste tilbøyeligheter, skriver Dagbladets anmelder. Nå er Netflix-dokumentaren om den skandaløse musikkfestivalen her. Video: Netflix Vis mer

Anmeldelse: «Fyre» på Netflix

Dokumentar om skandale-festival: Noe av det flaueste jeg har sett

Dokumentaren om den skandaløse Fyre-festivalen er både til å le og rase av.

TV: «Jeg har kjøpt en øy på Bahamas, og vi skal ha musikkfestival der».

Dette er mer eller mindre hele salgspitchen til mannen bak den nå famøse festivalfadesen «Fyre», som Netflix har laget en helaftens dokumentarfilm om. Fyre var et dødsdømt forfengelighetsprosjekt som eskalerte fullstendig ut av kontroll, laget av, for og med idioter som representerer det verste av influencer-kultur, ukontrollert kapitalisme og hedonistisk guttastemning i uskjønn forening.

«Fyre»

5 1 6

Dokumentar

Tilgjengelig nå.
Beskrivelse:

Dokumentarfilm om verdens verste festivalarrangører.

Kanal:

Netflix

«For oss som får litt åndenød bare av å tenke på ølkøen og toalettområdene på Øyafestivalen, er dette som å se en skrekkfilm.»
Se alle anmeldelser

Dokumentaren det har resultert i unnlater å bruke sterke formgrep eller polemiske føringer. Det trengs heller ikke, det holder i massevis å la historien fortelle seg selv, i form av talking heads-intervjuer med mange av de involverte i ettertid, og arkivopptak fra da skandalen utfoldet seg.

Og for en historie det er.

Dette kunne like så gjerne vært en episode av «The Simpsons», eller «Silicon Valley»-versjonen av «This is Spinal Tap». Nok en gang bekreftes Poes lov: det er bortimot umulig å skille virkelighetens ekstreme mennesker og miljøer fra en parodi på dem.

Dette her er faktisk noe av det flaueste jeg har sett på lenge.

Hashtag nevemagnet

Det hele startet med en app. Gjør det ikke alltid det? I et sånt insisterende hipt kontorlandskap, der folk ruller inn på kontoret ditt på airwheels, og arbeidet synes å bestå i å snakke om visjoner og hashtagger snarere enn hva man skal lage og hvordan man skal gjennomføre det. Blant erke-amerikanske dudebros og nevemagneter med navn som Mdavid og altfor kuratert ansiktshår, fikk noen den briljante ideen om å lage «tidenes festival» for å promotere musikkbooking-appen Fyre (fordi bokstaven i tydeligvis ikke er pheeet nok).

Fesitvalen skulle være på en privat øy på Bahamas, så klart. Som tidligere hadde tilhørt Pablo Escobar, naturligvis. For hvor eeeepisk chill hadde det ikke vært å leve livet til en narkobaron og lounge på en kritthvit strand, omgitt av paraplydrinker og supermodeller i små bikinier? Jo, også skal det vel sikkert være noen band der også. Men sånne ting blir sekundært, det Fyre skulle være var en drøm, en tilstand. Instagram i levende live.

Ironisk nok ble det det på en helt annen måte enn arrangørene hadde sett for seg.

Oransje firkant

Influencere og supermodeller ble hanket inn for å selge hypen før noe som helst annet enn markedsføringskampanjen var avklart. En reklamefilm ble laget, og den mystiske lanseringen bestod av en synkronisert SoMe-publisering av en oransje firkant. Og som for å bekrefte alle kyniske reklamefolks innøvde partymonolog: alle bet på, for de visste ikke hva det var, de bare visste at de måtte ha det. Festivalen ble utsolgt med en gang.

PARADIS: Slik ser promoen for «Fyre Festival» ut. Et paradis som inviterer til luksus, modeller og dyr moro. Realiteten ble noe annet. Video: Fyre Festival via YouTube Vis mer

Men så var det det med å faktisk gjennomføre den, da. I en stadig stigende serie av idioti, arroganse, umulige løfter og komplett skjødesløshet, bygges det opp til en uunngåelig katastrofe i sakte film. Tiden er for knapp. Økonomistyringen er fraværende, gjerne med penger som ikke engang finnes. Øyas infrastruktur har ikke sjans til å huse 6000 overprivilegerte, kravstore festivalgjengere.

Og det var før værgudene bestemte seg for å få sin del av moroa.

Vannscooter

I stormens øye står «hjernen» bak det hele, gründeren Billy McFarland. Hva skal man si om Billy McFarland? Hvis vannscootere og firhjulinger hadde vært et menneske, hadde de vært ham. Han har talegaver som kan hanke inn investorer, men ingen skrupler på hva han lover, og total mangel på konsekvenstenkning. Dette er sånn det går når man aldri har måttet forholde seg til den virkelige verdens konsekvenser.

Hans største claim to fame før Fyre var å ha lansert et kredittkort for millennials, hvis hovedsalgspunkter var at det var iøynefallende, og laget av metall så det klunket ekstra høyt når man slengte det i bordet.

McFarland er omgitt av et hoff av tilretteleggere, som til tross for en mer ydmyk og selvreflekterende rolle i filmens retrospektive intervjuer, der de ler og raser om hverandre, lot seg blende av drømmen om glamour, og å være med på noe helt unikt, og bidro til å opprettholde McFarlands svindel til et punkt hvor det ikke bare gikk på økonomien løs, men også på liv, helse og små lokalsamfunns fremtid.

Mannen har ingen grenser, han ber en av sine nærmeste samarbeidspartnere, en godt voksen, homofil mann, om bokstavelig talt å prostituere seg for å få tollvesenet til å slippe løs en frakt med flaskevann.

Og selv lenge etter at de er godt på vei over stupet, vedvarer selvbedraget om at man fortsatt kan lande på beina.

MANNEN BAK: Billy McFarland. Foto: Netflix
MANNEN BAK: Billy McFarland. Foto: Netflix Vis mer

Douche-pokalypse

Når douche-pokalypsen omsider inntreffer, og gjestene mot alle odds faktisk ankommer øya, begynner filmen virkelig å sitre. For oss som får litt åndenød bare av å tenke på ølkøen og toalettområdene på Øyafestivalen, er dette som å se en skrekkfilm. Det er et mirakel at ingen liv gikk tapt.

Og så, i en skjebnens ironi, blir det samme internettdyret som skapte den tomme hypen rundt festivalen også dens bane, i det kollapsen etter hvert blir et viralt fenomen, der dummedagen dokumenteres på SoMe i sanntid av hundrevis av influencere og mobilkameraer.

Ikke at man feller en eneste tåre for bloggere som må ta til takke med nødtelt fremfor strandvillaen de er lovet, investorer med mer penger enn de vet hvor de skal gjøre av, eller bortskjemte festivalgjengere med navn som William Needham Finley den fjerde, som må spise brødskiver med gulost i stedet for den forespeilede luksusmaten. Det er først når vi får møte de lokale arbeiderne og underleverandørene, som må sitte igjen med kaoset og regningen, utnyttet og ubetalt, at dette virkelig blir ekkelt.

For festivalens endelikt som internettvits, og det at McFarland for øyeblikket soner fengselsstraff for bedrageri, endrer ikke det faktum at den tomme, ansvarsløse iscenesettelseskulturen som la til rette for alt dette, lever videre til å dudebro’e en annen dag, og det er alltid noen lenger nede i hierarkiet som må betale prisen.

Fyre-festivalen blir stående som et symptom på vår tids aller verste tilbøyeligheter. Det gjør denne dokumentaren til noe langt mer enn en beretning om noen tullinger som laget keiserens nye festival.

Det er både til å le og rase av.