Dokumentaren står på spill

Dokumentarfilmen er ikke et speil, men en hammer. Den er et redskap for å slå i stykker våre vante forestillinger om verden, skriver Gunnar Iversen.

2006 VAR ÅRET da dokumentarfilmen sto i fokus i den offentlige debatten her i landet. Hele fem norske dokumentarfilmer ble vist på landets kinoer, og fikk bred omtale. I tillegg ble fjernsynsdokumentaren flittig diskutert i mediene. Erling Borgens «Et lite stykke Norge» og TV2-produksjonen «Naive Norge» fikk sinnene i kok. Andre filmer ble produsert, men nektet fjernsynsvisning, og derfor også gjenstand for heftig debatt.

Mest omdiskutert var Are Syvertsen og Jon Martin Førlands «Smaken av hund»; et meget vellykket frontalangrep på norsk matkultur i Michael Moores ånd. En film som snart kommer på kino istedenfor i fjernsynet.

Interessen for dokumentarfilmen har vært økende i Norge i de siste årene. Norsk Filmfond fikk inn over 350 søknader om støtte til dokumentarfilmproduksjon i fjor. Da Filmfondet i november inviterte filmbransjen til et seminar om dokumentarfilmen, ble lokalene nærmest sprengt av ivrige filmskapere.

MEDIEOMTALEN og de mange diskusjonene om dokumentarfilmen viser imidlertid at genrekompetansen og kunnskapen om dokumentarfilmen ikke er særlig vel utviklet. Et talende eksempel kan man finne i Adresseavisens anmeldelse av Michael Moores «Fahrenhet 9/11» i 2004. Martin Nordvik diskuterer riktignok Moores film, men kan innledningsvis slå fast at «Betegnelsen dokumentarfilm dekker bare delvis dette spenstige produktet.» Grunnen til at betegnelsen er problematisk skriver Nordvik videre, er at «Moore nøyer seg absolutt ikke med å dokumentere. Den virkeligheten han skildrer, er sett gjennom hans egne briller; det er virkeligheten slik han opplever den.»

I senere år har vi sett en ny og økende usikkerhet knyttet til spørsmålet om hva en dokumentarfilm er , og dermed også hva den bør være. De problemene med fjernsynsvisning som «Et lite stykke Norge» og «Smaken av hund» har hatt, henger trolig sammen med vårt syn på journalistikk og reportasje. Dokumentaristen har imidlertid aldri sett på sitt arbeide som rent journalistisk, og hadde de kriterier NRK og TV2 brukte på «Et lite stykke Norge» og «Smaken av hund» blitt brukt på dokumentarfilmhistorien, hadde lite blitt funnet passende for visning på fjernsynet. Det samme gjelder for Nordviks skepsis overfor Michael Moores personlige stillingtagen og rå retorikk. Hadde hans syn på hva dokumentarfilm er blitt brukt på historien, hadde vi ikke hatt noen dokumentarfilm. Ikke minst hadde norske dokumentarklassikere som «Kon Tiki», «Same Jakki», «Kampen om Mardøla» eller «Kroppen min» falt utenfor dokumentarbegrepet.

HVA ER DA EN dokumentarfilm? Det virkelige gjennombruddet for uttrykket «dokumentarfilm» kom i Norge først etter annen verdenskrig. Tidligere hadde man brukt uttrykk som aktualitetsfilm eller kulturfilm for det vi i dag ville kalle en dokumentar. Begrepet er en norsk variant av engelskens «documentary», og dette uttrykket ble myntet av den britiske filmskaperen og produsenten John Grierson i begynnelsen av 1930-årene.

John Grierson ønsket å skille den type filmer han produserte, fra den journalistiske reportasjen på den ene siden, og romantiserende reisefilmer på den andre. Han løftet fram en kunstnerisk kreativ og sosialt engasjert filmkunst, som grep inn i den offentlige samtalen. Tok ikke filmen stilling og hadde et klart sosialt synspunkt, samtidig som den var kreativ i sin kunstneriske bearbeidelse av virkeligheten, var det ikke en dokumentar. Da var det en reportasje. Og med sin berømte formulering «kreativ bearbeidelse» mente Grierson dramatisering, fortellerstyring og stillingtagen. Dokumentaren var bearbeidelse, ikke beskrivelse av virkeligheten. For ham var ikke dokumentaren et speil, men en hammer. Et redskap for å slå i stykker våre vante forestillinger om verden.

SOM SÅ MANGE uttrykk og betegnelser har dokumentaren gjennomgått mange endringer i tråd med den historiske utviklingen. Og mye har skjedd siden 1930-tallet. I dag kan dokumentarfilm kun brukes som en fellesbetegnelse på filmer eller fjernsynsprogram som for det første er utsagn eller påstander om virkeligheten. De er altså ikke fiksjoner, som diskuterer imaginære hendelser eller personer, men heller ikke objektive sannhetsvitner. De beskriver, skildrer og påstår noe om vår felles sosiale virkelighet. For det andre er de kreative i sin omgang virkeligheten. De er verken bundet av journalistikkens objektivitetskrav om at begge sider av en sak må belyses på en upartisk måte, eller av kravet om upersonlig registrering av virkeligheten. Isteden benytter de alle de retoriske og formmessige grep som filmen har i sin verktøykasse.

BURDE HAN VÆRT OBJEKTIV?: Mange diskusjoner om dokumentarfilm viser at genrekompetansen og kunnskapen om dokumentarfilmen ikke er særlig velutviklet, mener professoren. Foto: FILMWEB
BURDE HAN VÆRT OBJEKTIV?: Mange diskusjoner om dokumentarfilm viser at genrekompetansen og kunnskapen om dokumentarfilmen ikke er særlig velutviklet, mener professoren. Foto: FILMWEB Vis mer

Dokumentarfilmen er genren for personlig stillingtagen. Det er genren for filmer som både er dypt personlige, der virkeligheten skal være sett «gjennom egne briller», og samtidig klart kunstneriske. Det er filmer der journalistikkens «vinkling» eller «spissing», som det gjerne heter, er trukket mye lengre ut enn det vanlige, til og med ut i det propaganderende eller usaklige. Filmer som rekonstruerer, forteller og monterer sammen ulike bilder og lyder til en slagkraftig eller poetisk påstand om virkeligheten. Først da blir det en dokumentar.

DET SISTE ÅRETS objektivitetsdebatt om dokumentaren er sammensatt. Mye står på spill, av kunstneriske og etiske spørsmål. Og det er spørsmål som er like gamle som genren selv. Hva kan man gjøre med de som skildres i en film? Når kan man bruke ulike retoriske grep for å fremme et syn eller en sak? Hva skjer når man bruker ulike formgrep, eller blander dem sammen? Filmskaperne har svart på disse spørsmålene med sine filmer. Noen har beveget seg i grenseområder, men dermed har også nye grenser blitt trukket.

Dokumentaren verken kan eller skal være objektiv. Kamera og mikrofon garanterer ikke noen mekanisk sannhet, og journalistisk balanse er ikke alltid det beste for en sak. Legitimitet, kunstnerisk kraft og samfunnsmessig verdi kan bare oppnås dersom vi har en uredd og uren holdning. Det som står på spill i dag er dokumentaren selv.