Anmeldelse: Ida Lødemel Tvedt - «Marianegropen»

Dolly Parton som «filosofisk forbilde»

Ida Lødemel Tvedt feier fryktløst over den norske essay-debatten.

DEBUTANT: Ida Lødemel Tvedt har skapt et spennende overflødighetshorn av en essaysamling. Foto: Helge Skodvin/Gyldendal
DEBUTANT: Ida Lødemel Tvedt har skapt et spennende overflødighetshorn av en essaysamling. Foto: Helge Skodvin/GyldendalVis mer

De første sidene i debutboka til Ida Lødemel Tvedt gir en illusjon av å starte på en roman, kanskje en typisk norsk oppvekstroman med detaljer fra barndom og ungdom og referanser alle vil kjenne igjen som er vokst opp på samme tid, nærmere bestemt 1990-tallet.

Men på tittelsida står det «essay», og det blir snart klart at vi sitter med en essaysamling i fanget. Ingen avmålt og tematisk redigert bok, men en samling tekster som spriker i mange retninger, som en løpsk brannslange av ord og synspunkter.

Litt springende

En ikke helt uvanlig øvelse i norsk litteratur, er å samle artikler, essays og andre typer tekster og utgi dem som en bok når man har et tilstrekkelig antall. Som det heter i Benny Andersens «Svantes viser»: «Fuglene flyver i flok, når der er mange nok

Denne boka er dels en slik oppsamling. Her er mange friske tanker om mye rart, fra en debutant som bare er 32 år gammel og allerede har en karriere bak seg som lærer i essayistikk i Columbia University i New York. I Norge har hun skrevet anmeldelser i Klassekampen og artikler i Vagant. Mye spennende, men enda mer interessant hadde det vært om hun med sitt betydelige talent skrev en egen samling, ut fra en gitt problemstilling.

Kritiske menn

Et av utgangspunktene for Lødemel Tvedt er polemikk mot de synspunktene på moderne, norsk essayistikk som kom til uttrykk i det voluminøse essaynummeret til Vinduet som kom i 2015. Flere artikkelforfattere mente det var på tide å ta et oppgjør med den subjektive, jegsentrerte essayet i tradisjonen etter Montaigne, til fordel for en mer politisk, saksorientert essayistikk.

Lødemel Tvedt karakteriserer denne debatten som «viktig nok». Men hun registrerer at de angivelige «navlebeskuerne er ofte kvinner, kritikerne er ofte menn». Selv bruker hun seg selv og sine egne «private» erfaringer ganske hemningsløst, men også effektivt. Hun hevder at «navlebeskuing er alt annet enn apolitisk».

Klodens navle?

Hun er innom en lang rekke forfattere og eksempler. I et essay om kvinneidealer og skjønnhet, hvori opptatt sminkekunsten, omtales Dolly Parton som et «filosofisk forbilde». «Dolly Parton er bimbometafysikkens yppersteprestinne,» skriver Lødemel Tvedt og siterer noen vers fra en av country-dronningens fortreffelige sanger, «Backwoods Barbie». Dette må bare leses.

FORBILDE: Dolly Parton. Foto: NTB Scanpix
FORBILDE: Dolly Parton. Foto: NTB Scanpix Vis mer

En hovedbolk er en sekvens i 22 satser med den (selvironiske?) tittelen «Omfallosskepsis», et begrep som innebærer en ekstrem opptatthet av sin egen navle. Hun har også inkludert noen intervjuer. I en samtale med med Wayne Koestenbaum snakker hun om tittelen på sin egen bok.

«Marianegropen» er verdens dypeste, undersjøiske grop, i Stillehavet. Lødemel Tvedt sier det har noe med «maritime fantasier» å gjøre, men at hun ellers har problemer med å forklare tittelen. Et lite bidrag fra denne anmelderen kan være å se dette dyphavshulerommet som jordas navle, og forfatteren i rollen som kverna som står og maler på havets bunn.

.