Dom over juryen

Det er nå viktig å slå ring om juryen, og ikke beklippe den mer, men heller øke dens funksjon.

«Det er det ytterste privilegium som noen borger kan nyte at han ikke behøver å tåle inngrep i eiendom, frihet eller andre personlige rettsgoder, uten at tolv av hans naboer og likemenn, enstemmig samtykker i dette,» skrev Blackstone i kommentarutgaven til engelsk rett.

Men jurysystemet er i Norge med ulike mellomrom blitt utsatt for angrep og krav om avskaffelse - nesten uten unntak er kritikken kommet fra juristhold.

Da jury- eller lagrettesystemet ble innført i Norge i 1887, hadde man allerede i engelsk rett betegnet dette som «the glory of english law».

Innføringen av systemet i Norge må sees i nær sammenheng med den generelle politiske situasjonen i landet vårt. Norge var inne i en sterk brytningsperiode, der kampen på den politiske arena ble ført på to plan: kampen mellom Stortinget og kongemakten, og kampen mellom folket og embetsmennene. Embetsmennene var for en stor del jurister, som til dels hadde stor makt. Utover på 1800-tallet ble embetsmennenes makt beklippet, mens folkemakten ble utvidet.

Da lagrettesystemet ble innført, var hovedregelen at man i de alvorlige straffesakene fikk en første behandling i lagmannsretten, noe som i korthet gikk ut på at juryen tok stilling til om tiltalte var skyldig eller ikke, og minst sju av lagrettens ti medlemmer måtte i så fall stemme skyldig. Dersom man så fant den tiltalte skyldig, skulle de juridiske dommere utmåle straff.

Utover på 1900-tallet begynte på nytt juristenes angrep på systemet å tikke inn - med ujevne mellomrom, men like sikkert som årstidene.

Også jurist- og embetsmannsdominerte utvalg gravla lagrettesystemet flere ganger i forrige århundre, men juryen overlevde både ved innføring av den nye straffeprosesslov av 1981 og ved revisjonen av 1991, selv om området for juryens formelle kompetanse etter hvert er blitt kraftig innskrenket.

I hovedsak er argumentene som anføres mot juryen følgende:Juryen begrunner ikke sin avgjørelse, men svarer et nakent «ja med mer enn seks stemmer» eller «nei» på skyldspørsmålet. Man kan således ikke se hva juryen har bygget på, om det er en velfundert avgjørelse, eller om man har tatt utenforliggende hensyn. Således er det også vanskeligere å vurdere om der er begått et justismord.Jurister innehar ikke de samme bindinger til de andre statsmakter som før i tiden, da embetsverket var nært knyttet til kongemakt og dermed også påtalemakt. I den ekstreme utgaven kunne man i 1670 i den berømte rettssaken mot William Penn og William Mead oppleve at juryen frifant dem, men selv ble fengslet for å ha trosset den offentlige anklager.Legdommerne kan - i skyggen av å ikke begrunne sitt resultat - frifinne fordi de er uenig i lovens ordlyd.Det er en fordel med en meddomsrett, der det sitter både embetsdommere og legdommere sammen, som kan bidra med sin livserfaring, sine synspunkter fra livets skole, og juristenes lovkunnskap.Juryen legger større vekt på «utenforliggende hensyn» som presseomtale, forhåndsdømming mv.

I dagens situasjon er det en meddomsrett (slik som tidligere) som dømmer i tingretten, men det nye er at alle saker - også de mest alvorlige som tidligere begynte i lagmannsretten, direkte for en lagrette - også starter her.

I de mest alvorlige sakene har man en ubetinget rett til å anke, og gjør man det, vil saken bli prøvet for en lagrette. «De mest alvorlige sakene» refererer seg ikke nødvendigvis til hvor streng straff man får: Dersom man f.eks. får ett år og tre måneder for overtredelse av straffelovens '162, 2. ledd - den nest mest alvorlige narkotikabestemmelsen - har man ubetinget rett til å få saken behandlet i lagmannsretten av en jury, med den begrunnelse at strafferammen for det enkelte lovbrudd er mer enn seks år.

Dersom man imidlertid får tolv års fengsel og fem års sikring for tiltaleposter som ikke enkeltvis har en strafferamme på mer enn seks år, vil en anke føre til en prøving i lagmannsrettens kjæremålsutvalg - et rent juridisk sammensatt utvalg - og resultatet kan da bli at anken tas til følge, eller at den delvis tas til følge, eller at den forkastes. Den beslutning man her tar, begrunnes ikke, og kan få langt større konsekvenser enn en ubegrunnet avgjørelse fra juryen. Det er således ikke bare juryen som ikke begrunner alvorlige rettslige avgjørelser i straffesaker.

Dersom en sak med strafferamme inntil seks års fengsel for det enkelte lovbrudd passerer «silingen» i kjæremålsutvalget, blir den heller ikke ført for en lagrette, men en såkalt stor meddomsrett. Her avgjør de tre juridiske dommere sammen med fire meddommere skyldspørsmålet, og for domfellelse kreves et kvalifisert flertall på fem av rettens sju medlemmer. Man kan således risikere å bli frifunnet med tre mot fire stemmer!

Dersom saken går for lagretten, slik at strafferammen for det enkelte lovbrudd er mer enn seks år, kan situasjonen bli følgende:

Lagretten frifinner den tiltalte, men retten har en mulighet til å sette kjennelsen til side hvis de juridiske dommere mener at den er åpenbart uriktig. I så fall vil saken komme opp på nytt, men denne gang ikke for en lagrette, men en stor meddomsrett.

Som man ser, er juryens kompetanse og virkeområde i Norge etter hvert blitt kraftig beklippet, og juristenes tro på seg selv har vunnet stadig større innpass i vårt rettssystem.

Det er nå viktig å slå ring om juryen, og ikke beklippe den mer, men heller øke dens funksjon. Jurister har skapt myter om seg selv og juryen - ikke minst at den er mer var for ytre påvirkning som forhåndsdømmende omtale, tidligere straffbare handlinger, om tiltalen gjelder særlig gruoppvekkende handlinger, om etnisk diskriminering osv.

Selv er vi av den oppfatning at de lege medlemmer av en jury oftere kommer i rettssalen med et langt mer åpent sinn enn embetsdommerne, som har sett utallige tiltalte lyve og forsøke å vri seg unna straffskyld. Ikke sjelden - dessverre - kan et avhør av en tiltalt arte seg som en ren inkvisisjon av ledende spørsmål, og med en tydeliggjøring av forutinntatte holdninger, når den juridiske dommer starter sin eksaminasjon av tiltalte.

Det foreligger intet empirisk grunnlag for å si at embetsdommere er mer skjermet eller upåvirkelig for forhåndsomtale og forhåndsprosedyre enn meddommerne. Tvert om har vi lært å respektere de fleste jurymedlemmer som uavhengige, lite eller ikke påvirket av forhåndsdømming, og med et velsignet friskt blikk. Det er ikke få personer som har vært tiltalt fra 1887 og til i dag, som kan takke juryen for at de er blitt frifunnet - ofte mot klare råd fra lagmannen i hans rettsbelæring, om at vedkommende må dømmes.

Dette betyr ikke at ikke systemet kan gjøres bedre, selv om vi tviler på om det vil være mulig i en sak som «Baneheia-saken» å få dommere - juridiske eller legfolk, til å heve seg fullstendig over sakens grufulle faktum og voldsomme forhåndsdømming.

Et bedre utvelgelsessystem for de som kommer på lagrettelisten generelt, og de som skal velges inn i den enkelte jury, med en viss mulighet til å eksaminere potensielle lagrettemedlemmers habilitet og kvalifikasjoner, bør sikkert innføres for å forbedre systemet.

Men mange juristers overdrevne tro på at de ikke bare er bedre lovtolkere enn folk flest, men av en eller annen grunn også er bedre egnet til å finne frem til et riktig faktum eller vurdere om det foreligger rimelig og fornuftig tvil i en straffesak, bør det ikke legges særlig vekt på, når jurysystemet enda en gang angripes av de samme jurister.