Dommedag?

Om åtte år kollapser demokratiene på grunn av klimaendringene. Fins det håp? Hans Kolstad skisserer noen alternativer.

I DEN SISTE TIDA har det skjedd en betydelig endring i forståelsen av alvoret i miljø- og klimakrisen: Det er ikke lenger særlig tvil om hvilke katastrofer som venter oss. Men behøver vi nødvendigvis å tenke i form av dommedagsprofetier? I det følgende skal enkelte hypoteser påpekes, som viser at det er mørke i tunnelen. Men det skal også antydes i hvilken retning vi bør vende blikket i håp om lys. Hypotese 1. Fra flere hold er det blitt hevdet at dagens naturødeleggelser og klimaendringer drastisk vil forandre vilkårene for livet på jorden. I denne sammenhengen er det blitt antatt at på grunn av tørke og oppvarming vil store deler av livet måtte emigrere fra de sørlige og varme områdene av kloden til de mer tempererte sonene (hvor det likevel vil bli varmt nok: I 2040 vil Oslo ha samme temperatur som dagens Bagdad). Et enkelt overslag viser at om få år vil så mange som en milliard mennesker være på flukt.

Hva verre er: En annen hypotese, som er framsatt av den engelske naturvitenskapsmannen James Lovelock, går ut på at innen 2040 vil bare de nordligste delene av kloden være beboelig og nærmere 80 prosent av klodens befolkning døde.

SPØRSMÅLET OM DISSE dommedagsprofetiene er riktige eller ikke, er strengt tatt av underordnet betydning. Det viktige er at vi står overfor en klimaforandring, som, menneskeskapt eller ikke, vil gjøre deler av jordas befolkning (og dyreliv) til emigranter. I denne forstand gir det god mening å tale om «naturflyktninger».

Hypotese 2. En katastrofe av denne rekkevidde vil komme til å stille verdenssamfunnet overfor store utfordringer. Disse vil i første rekke være av etisk og politisk art. Men det er også lett å innse at det vil oppstå mangel på mat når mange av dagens mateksporterende land selv må begynne å importere matvarer.

Spørsmålet som da reiser seg, er om det i det hele tatt vil være mulig å fø den framtidige befolkningen.

For vi skal heller ikke glemme befolkningsveksten. Parallelt med en tiltakende klimakrise vil klodens folketall øke eksponentielt. Et forsiktig estimat sier at vi i 2025 vil være tre milliarder mennesker mer enn dagens seks milliarder – en økning på 50 prosent. Og de må skaffes mat og husly!

TO SCENARIER ER BLITT presentert: Livbåten og Noahs ark. Livbåten går i korte trekk ut på å regulere atkomsten av flyktninger til den beboelige delen av verden ut fra hva denne kan ta imot uten å kantre. Deretter vil man uvegerlig måtte si stopp og eventuelt med makt holde flyktningene utenfor. Tanken har da også vært luftet om å bygge en mur mellom de fortapte og de som skal overleve. Noahs ark er kanskje enda mer dramatisk: Den går ut på en seleksjon av de individer som skal føre befolkningen videre, både når det gjelder mennesker og dyr.

Spørsmålet om disse dommedagsscenariene kan slå til, er heller ikke så viktig. Det avgjørende vil være at noen vil komme til å tro på dem og handle deretter. En slik innstilling kan få kyniske følger: Hvorfor drive u-landshjelp når de fleste i disse landene likevel skal dø? Eller: Hvorfor ta vare på naturen når den likevel er i ferd med å utrydde seg selv?

Hypotese 3. Verre er likevel følgende scenario: Noen tar skjeen i sin egen hånd og innfører med makt løsninger som de anser vil være de beste (i alle fall for dem selv). Vi vil da oppleve totalitaristiske styreformer. Det er blitt hevdet at dette kan være bra for menneskeheten. Så vil «de beste» av oss overleve og kan gjenopprette sivilisasjonen etterpå. Men en slik tankegang er mer enn tvilsom. Når de først har forsvunnet vil demokratiene sannsynligvis være borte for alltid. Vi skal huske at det tok lang tid før demokratiene vant fram, og at de er av en relativ ny dato. Omvendt vil det sannsynligvis ta meget kort tid å viske dem ut ettersom menneskets naturlige tilbøyelighet ikke er det åpne demokratiske, men det lukkede, statiske og hierarkiske samfunnet. Året for demokratiets undergang er satt: 2040. Når vi vet at det tar minst 20 år før tiltak for å bedre klimaet begynner å virke, kan vi regne oss til at fristen for slike tiltak vil gå omkring 2015-2020. Her kan også tidsfristen for demokratiet løpe ut: Om åtte år kan demokratiene kollapse.

DETTE ER DE UTFORDRINGENE vi i dag står overfor, uaktet gehalten av dommedagsprofetiene. Situasjonen er så bisarr og skremmende at det synes vanskelig å skulle vende seg til den, enn si ta den på alvor. Hva som kreves, er først og fremst en bevisstgjøring. Først deretter kan man begynne å se etter strategier for handling. Og til sist vil man – muligens begynne å beslutte seg for å gjøre noe. Vi befinner oss i dag på det første stadiet. Og her har vi stått de siste 35 åra uten at det tilsynelatende har hjulpet. I 35 år er det blitt tenkt, skrevet og manifestert uten at det ble tatt på alvor. Hva som ikke er blitt maktet på 35 år, har vi altså åtte år på oss til å lykkes med, og dessuten til å gjøre alt det andre som skal til for at katastrofen skal unngås. En utopi?

Hypotese 4. La oss fortsette innenfor hypotesenes og utopiens verden. Her er en ny, men denne gangen med en mulig bedre utgang. La oss tenke oss et bredt faglig miljø, bestående av vitenskapsmenn, filosofer, økonomer, jurister, etc., som griper fatt i spørsmålet – ikke om hvorledes sivilisasjonen gikk til grunne, ikke om hvorledes

demokratiet ble satt over styr, heller ikke om hva vi skal gjøre for å overleve, men om hva som kan gjøres for å begynne å leve i pakt med naturen slik at vi kan ta vare på den, stoppe de menneskeskapte ødeleggelsene og dessuten tilpasse oss dens syklus-svingninger.

En slik debatt må ikke minst ta naturen på alvor, ja se samfunnet «sub specie naturae» («under naturens synsvinkel»), og trekke opp nye livsmønstre, etiske verdier, demokratiske prinsipper og forvaltningsmekanismer som kan omforme samfunnet på naturens vilkår, slik at vi får en mulighet til å berge livet på jorden før noen «berger» det på sine premisser. Dette er ikke bare et viktig spørsmål, men kanskje det viktigste i vår tid, det som bør og må komme foran alle andre.

DETTE GJELDER ALTSÅ ikke bare forståelsen av alvoret i situasjonen. Men snarere: hvilken type forståelse? Det er først når man kommer fram til den forståelse som betinger alle andre former for forståelse, at man kan få det overblikk som skal til for å finne løsningen. I mellomtida halter man av gårde med lettkjøpte løsninger, som man tror avhenger av CO{+2} kvoter eller -rensing (løsninger som vil være til liten nytte hvis klimaendringene ikke er menneskeskapte, men et resultat av naturens egne sykliske svingninger). Spørsmålet gjelder tvert imot vårt grunnleggende forhold til naturen og de verdier som framtidas sivilisasjon vil måtte bygge på.

Premissene for morgendagens samfunn begynner å ta form. Og det er ikke politikerne som har lagt eller er i ferd med å legge dem. De blir lagt for oss, enten vi vil det eller ikke. Det skremmende er her å måtte innse at vår sivilisasjon kan ende i en primitiv kamp for de heldigstes overlevelse fordi vi har hatt nok med å se på naturen som fritidssyssel og underholdning istedenfor å innrette oss etter den ut fra dens alvorligere aspekter.