INGEN NY, KALD KRIG: NRKs programserie «Kaldt kappløp» tegner et galt bilde av situasjonen i Arktis. Området er preget av fredelig samarbeid, hevder kronikkforfatterne, som er tilknyttet forskningsprogrammet Geopolitikk i nordområdene. Foto: Aleksander Nordahl
INGEN NY, KALD KRIG: NRKs programserie «Kaldt kappløp» tegner et galt bilde av situasjonen i Arktis. Området er preget av fredelig samarbeid, hevder kronikkforfatterne, som er tilknyttet forskningsprogrammet Geopolitikk i nordområdene. Foto: Aleksander NordahlVis mer

Dommedagsprofetier om Arktis

NORDOMRÅDENE: Påstanden om militær opptrapping er misvisende; dette er et av verdens fredeligste hjørner.

||| NRK-SERIEN «Kaldt kappløp» har gitt oss et dystert bilde av den politiske utviklingen i Arktis. Fremstillingen kretser om et angivelig kappløp om ressursene og militær opptrapping. Dette er misvisende. Arktis er og vil trolig fortsette å være et av verdens fredeligste hjørner. Det er mulighetene og behovet for samarbeid, ikke konflikt, som preger forholdet mellom statene i regionen.

NRK er i godt selskap. Blant annet antyder Johan Petter Barlindhaug i Dagbladet 6. april at det haster med å få avtaler på plass for å unngå uønsket, ytre innblanding. Både NRK og Barlindhaug undervurderer Havrettens betydning. Fordi sensasjonsoppslag i ytterste konsekvens kan påvirke politikkutforming, er det på sin plass med en edrueliggjøring av debatten.

EN GJENGANGER i debatten er påstanden om militær opprustning i Arktis. «Nå ruster alle landene i området kraftig opp» hevder NRK-serien. Dette er ikke riktig.

I USA og Danmark har man til nå kun sett begrenset interesse for Arktis. Ingen av dem «ruster opp» i regionen. Situasjonen i Norge, Canada og Russland er mer nyansert. Norge legger økende vekt på overvåkning i nord, har økt bevilgningene til Kystvakten, lagt til noen hundre årsverk til Hæren i Indre Troms, og flyttet det operative hovedkvarteret til Bodø. Norges investeringer i Sjøforsvaret må også ses i sammenheng med havområdene i nord. Canada har under statsminister Harper tatt en tøff linje på kanadiske rettigheter i Arktis. «Opprustningen» er begrenset til 900 flere Rangers (reservister rekruttert fra urbefolkningen i nord) og noe økt overvåknings- og øvingsaktivitet. Planer om seks til åtte nye arktiske patruljefartøy er lagt på is.

RUSSLAND, SOM ER hovedfokus for opprustningsargumentet, har satt store ressurser inn på å modernisere sin ubåtflåte, med høyst blandet suksess. Overflateflåten i nord har ikke fått ett nytt større fartøy på over ti år. Den økte aktiviteten i Nordflåten i senere år er i hovedsak nettopp kun det — økt aktivitet, ikke «en kraftig modernisering» som NRK-serien påstår. Det samme gjelder de strategiske flystyrkene. Det har blitt flere flyvninger — med delvis moderniserte fly fra sovjet-tiden.

Det er verdt å merke seg at det i Russland, som i Norge og Canada, også er sterke innenrikspolitiske grunner til å vektlegge, eller gi inntrykk av, en økende militær tilstedeværelse i nord. Ved å vise militære muskler kan Kreml spille på lengselen etter tiden da landet var en supermakt. Tilsvarende ligger det mye symbolikk og distriktspolitikk i flyttingen av det operative hovedkvarteret fra Stavanger til Bodø, men det har lite å gjøre med opprustning i nord.

NRK SPØR OM den kommende energikrisen kan løses uten bruk av militærmakt i regionen. Resonnementet hviler på flere feilslutninger.

For det første fastslås det korrekt at kyststatene i Arktis nå leverer sine kontinentalsokkelkrav fordi søknadsfristen går ut ti år etter ratifisering av FNs havrettstraktat. Flere land nærmer seg denne fristen. Når journalistene så omtaler petroleumsressursene, skifter de plutselig forklaring: Nå er det disse som er drivkraften. Internasjonale regler er plutselig byttet ut med et vilt kappløp om uavklarte områder. Det er ingen grunn til alarm når de arktiske kyststatene, Russland inkludert, følger internasjonale spilleregler og sender inn sine sokkelkrav til FN.

For det andre er trolig det meste av ressurspotensialet å finne i uomstridte områder, som utgjør brorparten av Arktis. Det må også understrekes at anslaget om at 22 prosent av verdens gjenværende uoppdagede ressurser kan befinne seg i Arktis er svært usikkert (også fordi uoppdagede ressurser i seg selv er en høyst omtrentlig størrelse). Et kaldt kappløp om olje og gass er derfor svært lite sannsynlig — foreløpig er det ikke mye å løpe etter.

Videre er det uavklart om avgjørende faktorer som olje- og gassmarkeder, teknologi og miljøreguleringer vil gjøre det lønnsomt å utvinne ressursene i Arktis. Petroleumsselskapenes betingede interesse avspeiler dette. Om ressursene ikke blir lønnsomme vil den økonomiske betydningen av Arktis bli langt mindre enn det fortellingen om det kalde kappløpet legger opp til. Det kraftige fallet i forventet fremtidig etterspørsel etter gass var trolig viktig i den nylige beslutningen om å utsette Shtokman-prosjektet.

Samarbeid om energi er også mer sannsynlig enn konflikt, fordi teknologiske utfordringer og høye kostnader krever fellesløsninger, og fordi en omfattende konflikt vil komplisere utvinning og transport til markedene.

NRK PÅPEKER RIKTIGNOK et viktig poeng. Økt aktivitet i Arktis fører til økt risiko for ulykker og oljeutslipp i et svært hardt klima og et sårbart miljø. Lite infrastruktur gjør at et uhell med et cruiseskip eller en oljetanker fort vil kreve større rednings- og oljevernressurser enn det enkeltland har hver for seg. Også på dette feltet er derfor samarbeid over landegrensene helt nødvendig.

I Barentsregionen har Russland, Sverige, Finland og Norge samarbeidet om oljevern og søk og redning i en årrekke. Det fungerer også i praksis, som når norske helikoptre har reddet nødstedte i russiske farvann. Arktisk Råd, bestående av Norge, Russland, USA, Canada, Danmark, Finland, Sverige og Island, har også tatt initiativ til å øke samarbeidet om sjøsikkerhet. Disse landene er blant annet enige om å innføre obligatoriske sikkerhetskrav til skip som opererer i Arktis og arbeider koordinert mot den internasjonale sjøfartsorganisasjonen IMO for å oppnå dette.

DET ER INGEN TVIL om at det er og vil bli en rekke krevende utfordringer knyttet til et Arktis i endring. Man kan ikke fullstendig utelukke konflikter som følge av ulike typer hendelser, misforståelser eller bevisste provokasjoner. Slik sett er det rasjonelt for kyststatene også å vektlegge militær tilstedeværelse. Kyststatene er imidlertid grunnleggende enige om at Havretten gjelder i Arktis. Det nylige møtet i Ottawa bekreftet dette. FN-prosessen om soklenes utstrekning og bilaterale grenseforhandlinger går sin gang, uavhengig av Kina og andre ikke-arktiske staters interesse.

Det råder intet kaos i Arktis, og det er ingen tegn til hastverk. Det er fredelige, om komplekse utfordringer som ligger til grunn for det økende samarbeid man i dag ser. Mye tyder på at samarbeid er mer sannsynlig enn konflikt også i årene som kommer. I det akademiske miljø har det utviklet seg en stadig bredere konsensus om dette, men slikt selger jo dårligere enn sensasjoner.