MØRKEMENN: Ozzy Osbourne måtte kjempe med stemmen i Telenor Arena. Da er det godt at han har riffmaestro Tony Iommi å lene seg på når det røyner på som værst. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
MØRKEMENN: Ozzy Osbourne måtte kjempe med stemmen i Telenor Arena. Da er det godt at han har riffmaestro Tony Iommi å lene seg på når det røyner på som værst. Foto: John T. Pedersen / DagbladetVis mer

Dommedagsstemning

Black Sabbath serverte en mørk historieleksjon i Telenor Arena.

KONSERT: Da Black Sabbath spilte i Sverige på fredag var anmelderne nådeløse på vokalist Ozzy Osbournes vegne. Aftonbladets skribent gikk så langt at han ga separate karaterer til bandet og sangeren.

Det skal sies at den aldrende rockeren har hatt bedre dager rent stemmemessig, og den i overkant rustikke stemmen hans har heller ikke hatt de beste levekårene opp gjennom årene. Det kan dog virke som våre naboer har vært en smule harde med veteranen. Eller at han rett og slett har en bedre dag i Telenor Arena?

Bedre enn fryktet Det starter nemlig langt fra så ille som man skulle frykte. «War Pigs» kryper utover publikum som en svart tordensky, og det blir fort åpenbart at bandet har flere som kan ta ansvar når intonasjonsproblemene til Ozzy blir for påtrengende.

Tony Iommi er en sann helt der han med stoisk ro forsyner fansen med det ene klassiske monsterriffet etter det andre. Den kreftsyke gitaristen har en autoritet og eleganse i spillet sitt som kan flytte fjell. De hektiske avleveringene til bassfantomet Geezer Butler på venstre flanke er også en fryd for øregangene.

Jovialt Historiene om hvorfor originaltrommis Bill Ward ikke sitter bak trommene lenger varierer alt etter hvem som snakker, Tommy Clufetos fra Ozzys soloband gjør uansett en durabelig innsats for å legge tyngde bak gjengen i front. Han låter på mange måter som en ung utgave av villstyringen Ward, selv om han mangler noe av personligheten.

Det Osbourne har tapt av vokal utholdenhet, kompenserer han etter beste evne med å være en beint frem likandes kar. De lett geriatriske publikumsfrieriene kommer uavbrutt gjennom hele konserten. Det handler for det meste om å «go crazy» og «clap yout hands». Og selv om søndagspreget tidvis har et godt grep om publikum er det stort sett jovial stemning i salen og på scenen.

Høydepunkt Gåsehudøyeblikkene er mange. Dommedagsstemningen har vel neppe vært så trykkende som i den briljante avleveringen av signaturlåten «Black Sabbath», komplett med kirkeklokker og sildrende regn. Ozzy klarer seg overraskende fint gjennom «Snowblind» og «Children of the Grave» er monstrøs i sin pumpende kraft.

Noen nye låter blir det også plass til, «End of the Beginning» låter helt adekvat, men sliter med å måle muskler med sine 40 år eldre brødre. «Fairies Wear Boots» og «Age of Reason» hører heller ikke med til  de mest inspirerte øyeblikkene.

Uansett, Ozzy & co kan kvittere ut med hevet hode etter knappe to timer med noen av rockehistoriens fineste øyeblikk.