Nobels Fredspris

Dommedagsvåpenet

Atomvåpen er menneskenes farligste oppfinnelse; med fornuft kan våpenet ikke brukes, men det er likevel nærmest umulig å fjerne, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

I år skal 85 år gamle Setsuko Thurlow motta Nobels Fredspris på vegne av Den Internasjonale Kampanjen for Forbud mot Atomvåpen (ICAN), som i ti år har arbeidet for et verdensomspennende forbud mot alle atomvåpen. Hun vet godt hva hun har kjempet mot i sitt voksne liv. 13 år gammel opplevde Setsuko Nakamura, som hun da het, atomvåpen i bruk på nært hold, da USA 6. august 1945 slapp ei atombombe over Hiroshima i Japan.

– Jeg husker et blåhvitt lys. Kroppen min ble slengt i lufta, og jeg husker en følelse av å flyte, har hun fortalt om den skrekkelige dagen.

En fremmed dro henne ut av en sammenrast bygning.

– Byen jeg så, var nesten ubeskrivelig. Det var som om morgenen hadde blitt til natt. Alt var stille. Ingen ropte, ingen løp. De overlevende var ikke sterke nok til det, verken fysisk eller psykisk. Alt de klarte var å hviske for å be om vann.

Tre dager etterpå falt bomba over Nagasaki. De to atombombene drepte minst 120 000 mennesker der og da. Over tid døde omtrent dobbelt så mange. De som overlevde, kalt «hibakusha», og deres etterkommere, har slitt med seinskader av alle slag, deriblant kreft og misdannelser.

Når prisen deles ut i Oslo Rådhus sitter dagens ordførere i Hiroshima og Nagasaki, Kazumi Matsui og Tomihisa Taue, i salen som gjester. Matsui fra Hiroshima holdt en tale i FN i juni, mens forhandlingene om traktaten mot atomvåpen pågikk, hvor han sa:

- Det dypeste ønsket til de overlevende «hibakusha» er å være vitner til et forbud mot kjernefysiske våpen i deres levetid.

- Jeg skal delta i seremonien og representere «hibakusha» og byen som var offer for atombomba, for å bidra til å gjøre traktaten til en internasjonal norm ved å vise vår støtte til den, uttalte Taue fra Nagasaki til journalister nylig.

I salen skal også Terumi Tanaka og Nihon Hidankyo sitte; begge to er overlevende vitner.

Ingen mennesker i verden i dag vet bedre enn disse japanerne hva atomvåpen er. Det er den menneskelige undergangens våpen. Det er dommedagsvåpenet.

- Vi lever i en verden der faren for bruk av atomvåpen er større enn på lenge. Men verdens befolkning ønsker ikke å bli forsvart av atomvåpen, sa Berit Reiss-Andersen, leder i Nobelkomitéen, da hun kunngjorde prisen til ICAN.

Nei, hvem vil vel forsvares med våpen som kan innebære et fellesmenneskelig sjølmord? Ytterst få. Det ville være verdensomspennende «kamikaze», med et japansk uttrykk.

Likevel er det ingen stater med kjernefysiske våpen vil gi dem fra seg med lett hjerte. De kan kanskje ikke brukes, men de anses likevel for nyttige nyttige, og det brukes masse milliarder av kroner på å fornye og videreutvikle dem, enorme beløp som kunne ha vært brukt til adskillig bedre formål. Menneskene har innført forbud mot kjemiske og biologiske våpen, mot landminer og klasebomber. Det har kommet etter lang og hard kamp fra folkelige bevegelser, noen av dem er tidligere hedret med Nobels Fredspris. Men når det gjelder atomvåpen, er målet, ikke minst i våre dager, langt unna.

Fem av de landene som i dag har atomvåpen – USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina, alle med fast sete i Sikkerhetsrådet i FN – har forpliktet seg til dette målet gjennom å tiltre avtalen om ikke-spredning av atomvåpen fra 1970. Men atomvåpen er grunnplanken i deres forsvar. Terror-balansen lever videre, med avskrekking som strategi.

Utenom folkeretten har India og Pakistan skaffet seg atomvåpen som «livsforsikring» mot hverandre. Israel har gjort det samme mot sine arabiske naboland. Regimet i Nord-Korea holder folket i ytterste armod for å skaffe seg kjernefysisk «livforsikring». Iran avsluttet derimot sine forsøk og godtok internasjonal overvåking mot å slippe vestlige straffetiltak.

Der er vi ved et tankekors. Ukraina ga fra seg atomvåpnene mot å få garantier for sine grenser, deriblant fra Russland. Men Russland tok så halvøya Krim, og Øst-Ukraina er også langt på vei tapt. I Irak måtte Saddam Hussein gi opp å utvikle atomvåpen, det samme måtte Moammar Kadhafi i Libya, og begge ble så styrtet i krig av vestlige makter. Lærdommen fra dette kan være farlig: Først avvæpner de oss, så tar de oss. Tanken styrker verken avtalen om ikke-spredning eller kjernefysisk nedrustning.

Avtalen med Iran hvilen på en annen tanke: Iran gir opp atomvåpen mot bidrag til utvikling gjennom opphevede straffetiltak. Israels statsminister, Benjamin Netanyahu, og USAs president, Donald Trump, vil derimot oppheve avtalen og styrte regimet i Iran. Det ville bekrefte lærdommen fra Irak og Libya.

Med presidentene Donald Trump og Vladimir Putin er utsiktene til kjernefysisk nedrustning fra USA og Russland fjerne. Da blir heller ikke Kina med. Hvis ikke de store går i bresjen, er det særdeles vanskelig å få de mindre atommaktene til å gi fra seg sine arsenaler. ICAN forsøker å vekke en verdensomfattende motstand som skal gjøre det skammelig å ha atomvåpen. Det var vellykket med kjemiske og biologiske våpen, med klasebomber og landminer. Men å avskaffe atomvåpen er mye vanskeligere.