Dommen i Strasbourg

I Dagbladet 16. mai har politisk redaktør Marie Simonsen «avslørt» hvorfor regjeringen jobber mot politisk TV-reklame. Ifølge Simonsen skyldes det en motstand mot Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), ja sågar at den er «en trussel mot norsk demokrati». Forklaringen er mye enklere: vi gjør det fordi vi er imot politisk TV-reklame. Vi frykter at kommersiell politisk TV-reklame vil svekke demokratiet og ytringsfriheten i Norge. Det er flere grunner til det:

1. Vi vil få en sterk kostnadsspiral i politikken. Penger til TV-kampanjer blir enormt viktig. Partiene blir mer avhengige av pengegaver, med risiko for at dette blir mer avgjørende for partienes standpunkter.

2. Mer av politikernes tid må gå til pengeinnsamling. I land med liberaliserte reklameregler bruker folkevalgte mye tid på dette, tid som burde vært brukt på å ivareta velgernes interesser og forbedre samfunnet.

3. Viktigst av alt: De med mest penger får et enda sterkere overtak ikke bare i politikken og i dragkampen mellom partiene, men også i andre tilfeller. For eksempel vil oljeselskapene fullstendig kunne overkjøre miljøbevegelsen med TV-kampanjer om oljeboring i ulike områder.

At seerne synes det er nok reklame på TV og at politisk TV-reklame kan forflate debatten, er tilleggsargumenter. Det er viktig å ta med at politisk TV-reklame kan svekke den politiske kulturen, særlig fordi negativ TV-kampanje ofte er mer effektivt enn presentasjon av egen politikk.

Politisk TV-reklame har aldri hatt flertall i Stortinget. At Høyre og Frp ønsker en politikk som vil gi mer makt til de med mest penger, er ikke overraskende. Men flertallet er av et annet syn. Pengeinteressene tar imidlertid ikke et nei for et nei. TV Vest har gått rettens vei med en sak om Pensjonistpartiets TV-reklame for å omstøte Stortingets vedtak, og få gjennomslag for prinsippet om at politisk TV-reklame må likestilles med annen politisk reklame. Staten har fått medhold i alle norske rettsinstanser, inkludert høyesterett.

Heller ikke den europeiske menneskerettsdomstolen gir TV Vest prinsipiell støtte. EMD slår fast at Medietilsynets inngripen var feil, men ikke fordi politisk reklame på TV må behandles likt med andre medier. Domstolens begrunnelse er konkret og situasjonsbestemt: Pensjonistpartiets TV-reklame måtte aksepteres fordi de ikke hadde noen annen mulighet til å slippe til på TV; de fikk ingen ordinær redaksjonell TV-dekning. Domstolens mål er ikke politisk TV-reklame, men små partiers ytringsfrihet.

Staten gjør mye for å sikre ytringsfriheten. Vi har grunnlovsfestet den, vi har et NRK som skal gi plass til den politiske debatten, vi har lovfestet redaktørfriheten og vi gir massiv pressestøtte til avisene både gjennom produksjonsstøtte og momsfritak. Men vi klarer ikke jobben uten hjelp av mediene.

Dommen i Strasbourg er like mye en kritikk av pressen som av staten. Hvis TV Vest (nå TV Aftenbladet) er opptatt av ytringsfriheten, kan de spørre hvordan de med en publisistisk tradisjon bygget på demokrati og ytringsfrihet, kan styrke ytringsfriheten og sikre at småpartier får bedre dekning.

Gjør de det? Nei, i stedet sier de at Pensjonistpartiet skal få slippe til – mot betaling! Fortsatt skal den eneste måten små partier får ivaretatt sin ytringsfrihet på være reklame. Noen hevder sågar at TV-reklame sikrer alles «rett» til å ytre seg. Men TV-reklame er også underlagt redaktørens myndighet.

Regjeringen tar dommen fra EMD på alvor. Derfor bedrer vi små partiers muligheter til å slippe til på TV. For det første styrkes NRKs ansvar for å dekke små partier. I NRK-plakaten som beskriver NRKs oppdrag, vil det stå at «NRK skal ha en bred og balansert dekning av politiske valg. Samtlige partier og lister over en viss størrelse omtales normalt i den redaksjonelle valgdekningen».

Simonsen skriver at vi måtte gi opp dette forslaget. Tvert imot. Stortinget har sluttet seg til det, og i juni blir NRK-plakaten en del av NRKs vedtekter. At formuleringen er i tråd med NRKs egne planer for dekning av valget, gir trygghet for gjennomføringen.

Det andre tiltaket er å styrke Frikanalens formidling av små partier. Dette ble lansert samtidig med endringen i NRK-plakaten, ikke presentert som «en ny original løsning» slik Simonsen skriver. Siden begynnelsen av 2009 har Frikanalen sendt i det digitale bakkenettet. Vi legger nå til rette for at Frikanalen også blir distribuert på kabelnettet og at partiene får mulighet til å presentere seg på kanalen.

Forbudet mot politisk TV-reklame blir stående. Et klart flertall i Stortinget ønsker å beholde loven. Det norske folk ønsker ikke partireklame i TV. Styrkingen av NRK-plakaten blir vedtatt og blir en del av NRKs vedtekter. Frikanalen vil styrke sin formidling av partiene. Dette er ikke å se bort fra Norges plikt til å følge EMD. Det er tvert imot å gjøre svært mye for å oppfylle vår folkerettslige forpliktelse.

I striden om politisk TV-reklame har flere ønsket å reise en debatt om overnasjonalitet og internasjonale domstolers makt. Det er en viktig diskusjon som berører spørsmål om fordeling av makt og ansvar mellom folkevalgte organer og rettsinstanser, og mellom norske og internasjonale domstoler.

Ved inkorporeringen av internasjonale konvensjoner i norsk rett vurderes blant annet reglenes innhold, internasjonale beslutningsorganers oppbygging og sammensetning og hvordan regelverket kan endres. Dette gjøres hver gang vi inkorporerer internasjonale konvensjoner. Noen få gis forrang, de aller fleste ikke. Det ene valget er ikke prinsipielt bedre enn det andre, eller en undergraving av demokrati og rettsstat. Det er bevisste valg i det enkelte tilfelle for å sikre begge deler. Derfor trenger vi en kontinuerlig debatt om dette. Simonsen mener en statsråd ikke kan stille disse spørsmålene, fordi det er «å så tvil om Norges folkerettslige forpliktelser». Det tas herved ikke til etterretning.