Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Valdres-saken:

Dommen i Valdres-saken svikter Angelica

Lagmannsrettens dom i Valdres-saken svikter barnet.

Meninger

To fortellinger tørnet sammen da anken i den såkalte Valdres-saken ble behandlet i Eidsivating lagmannsrett forrige måned. Den tragiske slutten er lik i begge versjonene. Nyttårsaften 2015 ble det avmagrete liket av en trettenårig jente funnet i hytta på Beitostølen der moren hadde isolert henne.

I ettertid har spørsmålet vært hvem som sviktet Angelica.

I den ene fortellingen gjør moren alt for å beskytte datteren mot mobbing, spiseforstyrrelser og ufølsomme etater. Det er en gripende historie om den omsorgsfulle mor som kommer til kort mot bygdekultur og byråkrati. Selv om historien bare har én kilde, moren selv, presenteres den likevel ofte som offerets versjon. «Mange vil hjelpe, men gir ikke den hjelpen de to vil ha,» oppsummerer NRK jentas omfattende kontakt med helsevesenet.

Hvordan vet NRK hva slags hjelp den 12 år gamle jenta ville ha?

Fordi moren har sagt det.

I realiteten la jenta på seg og ble friskere da hun i en kort periode var innlagt på sykehus.

Den andre fortellingen beskriver en manipulerende mor som konstruerer en historie om mobbing og systemsvikt, samtidig som hun truer datteren med å begå selvmord og hindrer henne i få behandling for anoreksi. Det er en historie om et barn som sviktes av flere, men særlig av den ressurssterke, men umodne omsorgspersonen.

Nitide granskninger fant ingen holdepunkter for at mobbingen moren oppga som årsak til spiseforstyrrelsene hadde funnet sted.

Den første versjonen ble gjengitt ganske kritikkløst av sentrale medier som Dagbladet, NRK, TV 2 og NTB – som alle ble dømt i Pressens Faglige Utvalg for ikke å ta nødvendige forbehold. Påtalemakten har prosedert på den andre.

I Valdres tingrett ble mor dømt til tre års ubetinget fengsel for grov omsorgssvikt og for å ha forlatt noen i hjelpeløs tilstand. Angelica kunne vært i live hvis hun hadde fått behandling, sier dommen, som påpeker at moren ga leger og psykologer feil opplysninger for å unndra henne nødvendig helsehjelp.

I lagmannsretten ble moren igjen dømt for grov omsorgssvikt, men frikjent for å ha forlatt datteren i hjelpeløs tilstand. Straffen ble redusert til åtte måneders betinget fengsel.

Til forskjell fra Tingretten, mente Lagmannsretten at det forelå flere formildende omstendigheter. Det symbiotiske forholdet mellom mor og datter «har gjort det vanskelig for tiltalte å ta den styringa som en forelder må ta i en kritisk situasjon.» Hennes «eneomsorg for en krevende datter» kan ha påvirket «rasjonaliteten», og dessuten hadde tiltalte «ikke fått rådene hun burde få av den nærmeste familie.» Et premiss i vurderingen er at moren har lidd nok.

At menneskelige hensyn også bør ha en plass i domstolene, er det lett å være enig i. Samtidig kan man vanskelig se på det symbiotiske forholdet mellom en forelder og et barn som en formildende omstendighet. En slik symbiose er ikke en forening mellom likestilte parter, men uttrykk for grenseløshet og kontrollerende atferd fra den voksnes side.

Hvordan symbiose med en (ifølge rettspsykiaterne) personlighetsforstyrret mor arter seg for barnet, kan man ane i en SMS datteren sendte til mor to dager før sin død: «Hvorfor kaller du meg jævla dritt hele tiden!? Du vil jo bare at jeg skal dø, men inne mellom vil du jeg skal leve … jeg skjønner ingenting?»

Eneomsorgen dommen legger vekt på er en konsekvens av at tiltalte forhindret samvær med far og avbrøt alle avlastende behandlinger og tiltak. Det kunne like godt vært en skjerpende omstendighet, og sett på som del av et større overgrepsbilde.

At moren ikke fikk råd er også en pussig ting å vektlegge, all den tid sakens kjerne er en forelder som avviser alle former for råd og pålegg. Datteren var «krevende», sier dommen, men spør ikke hvorfor hun ble slik. Det er nærliggende å tro at det har noe å gjøre med at hun ble sentrum i morens konflikter med naboer og etater, samt isolerte og truet henne. Argumentet har en bismak av å skylde på offeret, og understreker hvor usynlig den døde jenta er i begge historiene.

Ingen taler hennes sak.

Lagmannsretten synes ikke helt å forstå at overgrep kan utføres med tilsynelatende gode hensikter. Eller mener dommerne at kvinners emosjonelle, irrasjonelle og grenseløse natur gjør at man ikke kan holde mødre ansvarlige for sine handlinger? Du ser det ikke før du tror det, heter byråd Inga Marte Thorkildsens bok om tabuene og blindsonene rundt omsorgssvikt: Vi ser det ikke, selv om det foregår rett foran oss. Påtalemyndigheten har anket straffeutmålingen. Forhåpentligvis kommer Høyesterett med mer gjennomtenkte vurderinger enn lagmannsretten.

Problemet er ikke at straffen er kort og betinget, men at dommen ikke anerkjenner det avdøde barnet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.