Dommen over Hanna

Hun var en av Norges mest populære politikere. Og hun var landssvikdømt.

Valget av Hanna Kvanmos «Dommen» til en av de betydeligste sakprosabøker som er utkommet i moderne tid, vil nok overraske mange.

Boka fikk gjennomgående god kritikk da den utkom i 1990, men det er det jo så mange som får.

Nysgjerrigheten rundt denne SVs moderlige stortingsrepresentant, som hadde vært sykesøster i Tyskland under andre verdenskrig, var naturligvis stor. Men mange i hennes generasjon har jo en fortid nettopp fra 1940-45, og utrolig mange har fortalt om den. Hanna Kvanmo var en fargerik skikkelse, og en ordkjapp dame. Men som ledende sakprosaforfatter …?

Gjensynet med «Dommen» har like fullt overbevist meg om at juryen har utvist et skjønn verd å ta alvorlig. Hanna Kvanmos bok er usedvanlig, virkelig en krigsbok utenom allfarvei.

Gripende beretning 

Den skildrer en oppvekst i 1930-tallets Nord-Norge under ytterste fattigdom, på en måte som må berøre selv den mest garvede leser av sosialrealistisk ynkelighetsprosa. Den framlegger overbevisende hvordan okkupasjonen og den tyske krigsmakt ble en sjanse til inntekt og arbeid for mange ulykkelige, en økonomisk løftestang uansett nasjonale reflekser.

Og hvordan den 19-årige Hanna Hansen, etter et kort opphold i Tyskland som Røde Kors-søster under krigens grufulle sluttfase, kom hjem til dom og fornedrelse etter krigen. Det er i seg selv en gripende beretning. Sterk men ordknapp, ikke over 100 små sider så langt.

Reiser seg 

YDMYK: Hanna Kvanmo forteller ikke mer enn absolutt nødvendig om den folkedommen hun ble utsatt for, skriver Hans Fredrik Dahl. Her fra lanseringen av «Dommen» i 1990. Foto: Odd Wentzel
YDMYK: Hanna Kvanmo forteller ikke mer enn absolutt nødvendig om den folkedommen hun ble utsatt for, skriver Hans Fredrik Dahl. Her fra lanseringen av «Dommen» i 1990. Foto: Odd Wentzel Vis mer

Men her er mer i boka. Hun reiser seg. Den tidligere landssvikdømte arbeider seg opp til å bli en respektert adjunkt i den norske skole, derfra til å bli folkevalgt i kommunestyre så vel som i fylkesting, og til sist stortingsrepresentant for SV etter valget i 1973.

Så ble hun innhentet.

I januar 1974 brakte Norges Handels og Sjøfartstidende - forløperen for Dagens Næringsliv - nyheten om at et nyvalgt medlem av SVs gruppe hadde gått tyskerne til hånde blant annet som tolk for Wehrmacht. En liknende avsløring om én til i samme gruppe var blitt kjent bare tre måneder før. Nå med Kvanmo-saken ble presset intenst. Det nyetablerte valgforbundet mellom SF, radikale Ap-folk og kommunister - en forløper for den rødgrønne regjering - fikk en støkk som truet med å rive opp samarbeidet og skandalisere de deltakende partier i offentligheten. Å ha vært på «den gale siden» under krigen var fortsatt i 1970-åra en ytterst pinlig sak, og for et valgforbund til venstre var det grenseløst defamerende at ikke mindre enn to av dets tretten representanter i Stortinget hadde en fortid i denne retning.

Det ble krevd at de to trakk seg straks - selv om ikke det kunne skje annet enn ved falsk legeerklæring. Sakens på en gang moralske, politiske og menneskelige drama ble det store samtaleemnet denne vinteren for trettifire år siden.

Forbilledlig 

Når Hanna Kvanmo ser tilbake på alt dette, forteller hun ikke mer enn absolutt nødvendig om den folkedommen hun ble utsatt for, tre små tiår etter det rettslige landssvikoppgjøret. Hun er ordknapp om sine motstandere, forteller heller litt om de som støttet henne, men legger ikke skjul på at det var tårer og trass som alene bar henne gjennom stormen. Hun er ydmyk også når det gjelder fortsettelsen, forteller ikke at hun greide å ri stormen av til de grader at hun etter hvert ble tilgitt fullt ut og gjenvalgt gang på gang til hun sist sto som SVs ubestridte dronning - fullstendig rehabilitert, personlig plettfri.

Overhodet er det over hennes framstilling en økonomi både med ord og retorikk som kan tjene som forbilde for flere. Jo, «Dommen» er en usedvanlig bok. Suksessen den fikk i offentligheten er tankevekkende, og viser at tross tendensen til folkedom, isfront og kulde, har det norske samfunn også evne til tilgivelse.

Dommen over Hanna