Domstolen lar seg ikke stanse

En lov som åpner for invasjon av Nederland, er foreløpig siste tiltak i USAs kampanje mot Den internasjonale straffedomstolen.

Ikke siden opprettelsen av FN har verdens land så raskt blitt enige om radikalt forbedrede betingelser for menneskerettighetene. Da krigstribunalet for eks-Jugoslavia ble etablert for 10 år siden, var en permanent instans for å dømme krigsforbrytere fremdeles en fjern illusjon. Opprettelsen av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i juli gjorde illusjonen til virkelighet.

Enkelte skulle nok sett en annen virkelighet. På 1990-tallet mistet USA styringen med utviklingen de hadde startet gjennom opprettelsen av krigstribunalene for eks-Jugoslavia og Rwanda. For på tross av at disse har slitt for å oppnå autoritet og ressurser, har de kastet lys over hva det internasjonale samfunn kan få til. De har vist at vidt forskjellige nasjonale tradisjoner faktisk kan harmoniseres for å nå et høyere mål - å avskrekke folk fra å utføre de verst tenkelige handlinger.

Selv om ideen om en fast internasjonal straffedomstol ble født alt i Nürnberg og Tokyo etter andre verdenskrig, stagnerte forsøk på å realisere drømmen under den kalde krigen. Men i vår tid er ikke lenger den nasjonale suvereniteten hellig. Det er økende aksept for å sende tropper inn i land for å stoppe ugjerninger som måtte finne sted der.

Men vi behøver ikke gå inn med våpen i hånd - lovens våpen er vel så kraftfullt. Nå stiller det selv diktatorer som Milosevic til ansvar. Om ikke loven stopper dem i gjerningsøyeblikket, kan den avsløre sannheten i etterkant og vise alvoret gjennom straff. Sannheten og straffen kan igjen gjøre det lettere for ofrene å forsone seg med fortiden og forbryterne.

Alt dette var vel og bra for USA så lenge det ikke gjaldt dem selv. Problemet oppsto da de to ad hoc-tribunalene gjenopplivet tanken om en permanent domstol for folkemord og andre forbrytelser mot menneskeheten - uansett hvor eller av hvem de blir begått. For de land, organisasjoner og personer som engasjerte seg, ville framfor alt sikre den nye domstolens uavhengighet. Siden en global rettsinstans må basere seg på samarbeid med land verden over, vil den også være avhengig av solid tillit. Og tilliten kan bare gro fram om domstolen ikke blir brukt for å fremme enkeltlands interesser.

Uavhengighetskravet gjorde at Washingtons forsøk på å legge ICC under Sikkerhetsrådet falt til jorda med et brak. Flertallet på Roma-konferansen i 1998 visste at både nøytraliteten og effektiviteten til domstolen ville stå i fare dersom USA, Frankrike, Storbritannia, Russland eller Kina skulle kunne overstyre den gjennom veto. Ifølge Romatraktaten, som er ICCs grunnlov, er Sikkerhetsrådets makt begrenset til å foreslå saker til rettsforfølgelse, og å utsette rettssaker for ett år av gangen.

Etter at USA tapte kampen for å kontrollere domstolen gjennom Sikkerhetsrådet, har alle deres tidligere argumenter for ICC stilnet og banet vei for en innbitt sabotasje. Den 6. mai i år trakk Bush-administrasjonen tilbake Clintons traktatunderskrift fra 31. desember 2000; 12. juli trumfet den gjennom sikkerhetsrådsresolusjon 1422, som fritar amerikanske FN-soldater fra å bli stilt for retten i Haag; og 3. august signerte presidenten en lov som bl.a. tillater USA å invadere Nederland om en amerikaner skulle bli brakt til straffedomstolen.

Den siste måneden har dessuten en rekke land - blant dem Storbritannia, Canada, Italia, Jugoslavia, Norge og til og med Nederland - blitt bedt om å forplikte seg til ikke å utlevere amerikanere til straffedomstolen. Bare Romania og Israel har inngått en slik avtale.

Denne holdningen vitner om en grunnleggende mistillit til den nye domstolen. Mistenkeliggjøringen er ubegrunnet. Romatraktaten viser med all tydelighet at ICC ikke vil anklage hvilken som helst soldat for en krigsforbrytelse. Domstolen er basert på et solid nettverk av regler som sammenlagt garanterer, så langt det er mulig, mot politisk motivert rettsforfølgelse. For å fungere globalt er domstolen faktisk nødt til å benytte de høyeste juridiske standarder, og den har derfor lagt seg på linje med de kvalitativt beste rettssystemer som verden har å tilby.

Når Bush-administrasjonen likevel hevder at USA - som verdens mektigste stat med et (selverklært) ansvar for å gripe inn i andre land om nødvendig, også militært - er spesielt utsatt for politisk motivert straffeforfølgelse, sier holdningen mer om dem selv enn om ICC. For domstolen er vanntett mot maktmisbruk, og kan uansett bare gripe inn dersom et land ikke vil eller ikke kan stille forbryterne for retten hjemme. USA forsikrer om at deres nasjonale system er eksemplarisk, og at de uansett respekterer lovene som gjelder i krig som i fred. Hvorfor er domstolen da en trussel?

USA kontrollerer i dag alle internasjonale enheter av betydning - FN, Verdensbanken, Pengefondet og WTO - men ICC er for god for dem. Den unnslipper både Pentagon og Det hvite hus. Den vil faktisk behandle amerikanske forbrytere likt med andre forbrytere. Washingtons motstand, som trosser et flertall i den amerikanske befolkningen, vitner derfor om at domstolen har tenner til og med overfor de mektigste.

USAs kampanje virker videre mot sin hensikt. Verdens land skremmes ikke fra å støtte domstolen, snarere tvert imot. For mindre privilegerte land er det betryggende at makten skjelver - det vitner om at den nye institusjonen i praksis vil kunne beskytte dem mot maktmisbruk utenfra.

I skaren av land som de siste månedene har ratifisert Romatraktaten, finnes derfor også mange «verstinger» som pessimistene ikke ventet ville stille opp for et globalt rettssystem. Men myndighetene i land som Sierra Leone, Kambodsja, Makedonia og Kongo, og nå sist Colombia, ser fordelen i at kriminelle på deres territorium vil stilles til ansvar. ICCs avskrekningseffekt kan gjøre landene deres tryggere og dermed gi regjeringene mer støtte og rom til å fokusere på andre spørsmål enn sikkerhet. Dessuten kan straffedomstolen kompensere for utilstrekkelige nasjonale ressurser innen rettsvesenet, ettersom medlemsland kan vise rettssaker til Haag om de ikke evner å ta dem opp selv.

For land med en konfliktfylt historie er domstolen derfor attraktiv som et globalt verneombud. Og muligheten for straff, som kan forhindre forbrytelser på hjemmebane, gjelder vel å merke ikke bare forbrytelser begått av invasjonsstyrker eller geriljagrupper. Også regjeringenes egne medlemmer og militære styrker vil kunne bli tatt. Siden heller ikke eliten er fritatt fra muligheten, vitner ratifikasjonene om både selvinnsikt og mot.

USAs trussel om å stanse militær hjelp til medlemsland er derfor et stygt tilfelle av maktmisbruk. Landene ratifiserer ICC for å styrke sin sikkerhet, og USA sirkler inn de svakeste av dem - alle utenom NATO og noen andre nøkkelallierte - for å svekke den, om ICC-støtten ikke blir trukket tilbake. Tiden er dessuten knapp: 3. september samles de 77 medlemslandene for første gang, og EU vil felles erklære sitt synspunkt på USAs kampanje. På møtet kan også den tvilsomme jussen bak amerikanske tiltak kunne legges til grunn for regelrett tilbakevisning av både sikkerhetsrådsvedtaket og de bilaterale avtalene.

Nettopp fordi USA er så aktivt militært, er det ekstra viktig for verdens sikkerhet at straffedomstolen også har myndighet over grove forbrytelser begått av amerikanere. Har Bush én god grunn for særbehandling? De land i verden som mener det, kan telles på én hånd. Og Washington klarer ikke stoppe domstolen med så få meningsfeller.

Om amerikanerne ønsker større tillit fra fjern og nær, gjør de klokest i å underlegge seg samme regler som andre land. Får de derimot den fullmakten de søker til å operere utenfor internasjonal rett, vil skepsisen mot dem vokse. Krigen mot terror vinnes neppe fra skyttergravene utenfor Haag.