Domstolene styrker allemannsretten

ALLMENNHETENS rettigheter til ferdsel i utmark (med fri ferdsel) og i innmark (med svært begrenset ferdsel) reguleres av friluftsloven av 1957. Lovens regler er ikke enkle å forholde seg til. Hver sommer er folks ferdsel, spesielt i strandsonen, en gjenganger i media. Turfolk forteller om illsinte grunneiere som jager dem fra stranden, mens grunneiere uttrykker oppgitthet på grunn av påstått forstyrrelse og forsøpling. Det er lenge mellom domsavgjørelser som behandler grensene mellom allmennhetens rettigheter og grunneierrettighetene. I juni 2005 falt det to avgjørelser av stor betydning, Høyesteretts dom av 21. juni og Sandefjord tingretts dom av 10. juni. Dommene innebærer en vesentlig styrking av allmennhetens rettigheter. Allemannsrettighetene står i dag sterkere enn de fleste antagelig er klar over, enten de er grunneiere eller turfolk.Reglene om fri ferdsel i utmark har vært sedvanerett i mange hundre år. Friluftsloven av 1957 nedfelte rettsreglene i lovs form. Betydningen av å sikre allmennhetens rett til ferdsel og opphold i naturen ble understreket da loven i 1966 fikk en egen formålsbestemmelse om ferdselsretten.Helt grunnleggende er det at retten til fri ferdsel er knyttet til begrepet utmark. Det har ingen betydning om utmarken er privat. Det er så vel lovstridig som patetisk når man kan se «privat» malt på svaberg som åpenbart er del av et utmarksområde (privatgrafitti).

DRØFTELSEN må ta utgangspunkt i friluftslovens ordlyd. Ifølge § 1 er innmark «gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått, kulturbeite og skogsplantefelt og lignende områder hvor allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig trengsel for eier eller bruker». Begrepet hustomt er av Høyesterett i 1998 definert som «den mer private sonen rundt bolighuset» Den nye Høyesterettssaken gjaldt imidlertid en hytte og et anneks.Spørsmålet var hvorvidt allmennheten hadde ferdselsrett på en sti over eiendommen. Stien fulgte en trase som lå ca. 20 meter fra hovedhytta og ca. 7,5, meter fra annekset. Høyesterett måtte vurdere om stien dermed gikk over hustomt slik at ferdsel kunne nektes. Ved avgrensningen av begrepet hustomt fant Høyesterett ikke grunnlag for noe prinsipielt skille mellom boliger til helårsbruk og fritidsboliger. Det ble derimot tatt hensyn til arealets samlede størrelse, terrengforholdene, arrondering og tomtens plassering. Høyesterett slo fast at strandområdene står i en særstilling når det gjelder allmennhetens behov for rekreasjon og friluftsliv. Grunneiere som bygger i strandsonen måtte derfor finne seg i å få allmennheten tettere inn på seg enn andre. Høyesterett avviste etter dette enstemmige grunneierens anførsel. Det er av stor betydning for allmennhetens rettigheter i utmark at Høyesterett nå har slått fast dette prinsippet.

NÅR DET gjaldt stiens passering av annekset på ca. 7,5, meters avstand, uttaler Høyesterett at man også for et anneks må regne med en viss privat sone, men denne må være atskillig mindre enn for hovedhuset. Dette var en tidligere sjøbod som var blitt ombygget og lå direkte i strandkanten. Høyesterett understreket at prinsippet om at grunneiere som bygger i strandområder ikke kan forlange like store områder til privat bruk som andre grunneiere, i særlig grad vil gjelde for bygninger som er plassert direkte i strandkanten. Dette er en meget viktig presisering med tanke på alle boder som etter hvert (både med og uten kommunal tillatelse) er blitt omgjort til anneks langs kysten. Som subsidiær anførsel hevdet grunneieren at traseen likevel måtte anses som innmark fordi den gikk over «liknende område hvor allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker», jf. friluftsloven § 1 a. Høyesterett påpeker at formuleringen gir anvisning på en streng norm og at det må stilles høye krav for at noe med hjemmel i denne bestemmelse skal anses som innmark. I den aktuelle saken var disse kravene ikke oppfylt. Hvaler kommune vant dermed saken fullstendig.Høyesterett har med denne avgjørelsen gjort det klart at allmennhetens ferdselsrett i strandområdene står meget sterkt med mindre det dreier seg om områder som utvilsomt er innmark. Det skal også svært mye til før ferdsel er så byrdefull for grunneier at et område av den grunn kan anses som innmark.

I SANDEFJORD tingretts dom hevdet grunneieren for det første at østsiden av en holme (den siden som vender mot hans hytte) var å anse som innmark slik at ferdsel, bading og opphold ikke kunne skje uten hans samtykke. Grunneierens hyttetomt og holmen var atskilt av et sund som på det smaleste var 34 meter bredt. Fra grunneierens badebrygge og over til holmen var det ca. 38 meter. Tingretten slo fast at allmennhetens ferdsel ikke var til utilbørlig fortrengsel for eieren. Østsiden av holmen var dermed utmark og allmennheten hadde ferdselsrett. Deretter drøfter tingretten hvorvidt allmennheten hadde rett til bading fra østsiden av Holmen. Retten tok her utgangspunkt i en interesseavveiing mellom grunneiers og allmennhetens interesser slik friluftsloven forutsetter. Retten fremhever at avstanden fra østsiden av holmen til grunneierens badeplass var kort, men kom under tvil til at bading likevel var tillatt. Jeg er enig i resultatet, men jeg har vanskelig for å forstå rettens tvil. Retten fastslo også at allmennheten hadde også rett til rasting og kortvarig oppdrag og fortøyning av båt. Hadde allmennheten så rett til fortøyning og overnatting i båt på en populær ankringsplass i en avstand av 125 til 140 meter fra grunneierens hytte?Retten tok utgangspunkt i den samfunnsmessige utviklingen. Stadig flere får båt, båtene blir mer hurtiggående og så vel befolkningen som fritiden øker slik at presset på skjærgårdens sentrale områder stadig forsterkes. Etter en totalvurdering var konklusjonen at avstanden var til at overnattingen kunne skje uten utilbørlig fortrengsel eller ulempe for grunneieren, vel å merke hvis de overnattende opptrådte på en hensynsfull måte. Etter dette hadde Sandefjord kommune vunnet saken på alle punkter.

AVGJØRELSEN er meget grundig og i godt samsvar med den utvidete rett for allmennheten som Høyesterett slo fast noen få dager etter at tingrettsdommen falt i Sandefjord. Det er derfor lite sannsynlig at grunneieren vil få medhold i sin anke til lagmannsretten. Det har skjedd en betydelig rettsutvikling de senere årene i favør av allmennhetens rett til ferdsel og utfoldelse i utmark. På bakgrunn av den økende betydning særlig strandsonen har for store befolkningsgruppers rekreasjonsmuligheter, er dette en utvikling å ønske velkommen etter mange tiårs kontinuerlig privatisering. Personer med eiendomsrett til attraktive strandeiendommer må finne seg i å ha allmennheten tettere inn på livet enn andre.Nyere rettspraksis viser at det nytter for kommunale myndigheter å ta tak i disse sakene, og om nødvendig møte ressurssterke motparter i rettsapparatet. Dette krever at nødvendige ressurser stilles til disposisjon. Et saksanlegg koster fort minst 100 000 kroner i hver rettsinnstans. Hvaler og Sandefjord har gått foran som gode eksempler, nå er det å håpe at andre kystkommuner følger opp.