Dømt til å bo sammen

Israelerne og palestinerne har trukket seg tilbake og sender ut budskap om mishag og mistro mot hverandre. Men de vet at de er dømt til å bo sammen.

JERUSALEM (Dagbladet): Palestinere og israelere er hverandres nærmeste fiender. De kjenner hverandre så godt etter mer enn 50 år i strid, bundet sammen av gjensidige mistanker, misforståelser og motsetninger. De er så nære og så fjerne, så like og så ulike. Når viser de fram forvrengte speilbilder av hverandre.

DET ER DAGER I VREDE. Vi vandrer rundt i tårer, gass, løk, stein og gummikledde kuler. Etter hvert kommer de skarpe kulene fram, og så stridsvogner og helikoptere med raketter. Det er ikke tid og sted for å elske sin neste. Den som elsket sin neste i Jesu liknelse, viste seg, som kjent, å være samaritaner, og samaritanere er det få igjen av i dag.

Det er så mange begravelser, allerede rundt 125 dødsofre etter tre ukers opprør, så mye lidelse og sorg, men like mye frykt. Da er det vanskelig å ikke tåle den uretten som rammer de andre. Folk har nok med sin egen lidelse.

ARNULF ØVERLANDS FORMANING var den gang særlig myntet på uretten mot jødene. I dag kjenner begge parter seg som ofre. Israelerne mener Yassir Arafat driver utpressing gjennom et vel planlagt opprør som får israelske soldater til å framstå som barnemordere. Palestinerne raser mot de brutale okkupantene som tar fra dem hjemlandet, og er sikre på at Ariel Sharons besøk på Haram Al Sharif, som for jødene er Tempelfjellet, var et ledd i å overta de muslimske helligdommene der. Planene fra bevegelsen «Tempelfjellets trofaste» om å sprenge Al Aqsa og Klippedomen, for deretter å bygge jødenes tredje tempel på ruinene, kan ikke avvises, mener mange i dette mistankens klima.

ROLLEN SOM OFFER sitter naturligvis dypt blant israelerne, etter jødeforfølgelsene i Europa som endte i nazistenes gasskamre. De fikk et fristed i Israel, men den unge staten måtte kjempe for sitt liv og sin sikkerhet omgitt av fiendtlige arabiske land. Israelerne har alltid følt seg truet. En ortodoks jøde i 30-åra som vi snakker med nær Klagemuren, ber om fred og vennskap med palestinerne, men kjenner frykten under opptøyene. Også han hadde en halvbror i konsentrasjonsleir.

Palestinerne kjenner seg som ofre for Europas dårlige samvittighet. Israelerne fikk deres land, og dermed måtte palestinerne betale for jødenes lidelser i Europa.

Mange israelere, moderate og fredsvenner, forteller at de ikke forstår hva palestinerne nå tenker på. Statsminister Ehud Barak har kommet med det beste tilbudet som noen israelsk regjering i historien har gitt palestinerne, under forhandlingene i Camp David. Palestinerne får nesten hele Vestbredden og til og med deler av Øst-Jerusalem. Og palestinerne svarer nei. Hva er det de egentlig vil? spør deres nærmeste forbundsfeller på den andre sida i villrede.

Palestinerne svarer at Israel ikke kan «gi» dem noe som alltid har vært, og som etter folkeretten er, deres. Det gjelder hele Vestbredden og Øst-Jerusalem.

Barak har gitt palestinerne så mye i forhandlingene at statsministeren har mistet flertallet i Knesset og i folket, påpekte den konservative intellektuelle Dan Meridor, en tidligere finansminister. Det er i Israel nærmest revolusjonært å tenke seg å dele på noe i Jerusalem, «Israels evige og udelelige hovedstad».

Men palestinerne fortsetter opprøret for Jerusalem og de hellige stedene, som hittil har kostet dem særdeles dyrt i liv og livsvarige skader. Israelerne lurer på hvorfor Jerusalem er så viktig, når muslimene har Mekka. Men palestinerne gir ikke bort sin hovedstad eller lar seg avspise med smuler.

Og når israelere spør hvorfor palestinerne lar barn og ungdom kaste stein, svarer de at raseriet ikke lar seg stanse. Og barn med stein kan da ikke være farlig for soldater med gevær? De kan bare slutte å drepe.

SÅ DA HAGLER DET IGJEN MED STEIN. Når tåregassen kommer får vi løk å lukte på for å dempe ubehaget. Og nye martyrer bæres vekk.

Det første offeret for palestinernes opprør er ironisk nok fredsfløyen og venstresida i Israel. I deres avmakt er opprøret palestinernes eneste våpen, stilt overfor en militært sett knusende overlegen stat. Men i stedet for å tvinge fram innrømmelser, får opprøret israelerne til å forskanse seg politisk. Barak kan rope til Arafat: «Nå må du besinne deg! Med meg kan du få fred, men fortsetter du, kommer Ariel Sharon og tar deg!» Da kan Arafat svare: «Gi du etter, så blir det fred! Hvis ikke kommer Hamas og bomber dere!»

Palestinerne mener de ga bort nok land da Israel oppsto. Mange israelerne mener de har gitt avkall på drømmen om Israels Land, et Stor-Israel fra Middelhavet til elva Jordan, som religiøse, bosettere, hauker og militære strateger av ulike grunner har ønsket seg. For mange er palestinerne stadig bare «arabere», som har mange andre arabiske land å flytte til. Israelerne ønsket seg landet, men uten folket som bodde der.

Rundt en million palestinere har israelsk statsborgerskap. De har også reist seg denne gang, til stor uro blant flertallet. De er israelere, men ikke helt, for så lenge staten Israel er definert som en jødisk stat, blir den aldri helt deres, og de kan vanskelig knytte sin identitet til en jødisk stat. Dersom de palestinske flyktningene fikk vende hjem, kunne jødene komme i mindretall i Israel, og da ville apartheid være det eneste forsvaret for en jødisk stat. Flyktningene sitter nå med skjøter og nøkler til sine eiendommer og ser jøder fra hele verden og en masse nyomvendte fra fordums Sovjet innvandre. Men flyktningene kommer aldri inn i Israel.

ULØSELIG KNYTTET TIL hverandres skjebne er israelere og palestinere hverandres «beste fiender»: Uten frykten for palestinerne kunne Israel sprekke i motsetningene mellom sekulære og religiøse, bosettere og livsnytere, høyre og venstre. Og uten «den sionistiske okkupanten» som fiende kunne palestinerne splittes mellom sine klaner, mellom kristne og muslimer, utefront og hjemmefront, flyktninger og fastboende, islamister og sekulære.